På vei mot meningen

– Det er fint med langtransport, en blir rista inn i meditasjon og kan slappe skikkelig av, sier forfatter og avdanka Blindern-student Agnar Lirhus og titter ut av bussvinduet.

Han har nettopp gitt ut boka «Skogen er grønn», om filosofistudenten Filip Randén som slutter på Blindern og i stedet begynner som sjåfør på Säfflebussen. Derfor har Universitas tatt Lirhus med på busstur.

– Men å kjøre buss i Oslo er akkurat motsatt. Bussen er overfylt, den stopper hele tida og alt er bare stress, mener han.

– Tog er egentlig det beste, men det kunne jeg ikke skrive om, det har jo Dag Solstad gjort så mange ganger, sier Lirhus.

Kutta hovedfaget

Filip Randén, hovedpersonen i «Skogen er grønn», er en flittig filosofistudent. Men etter å ha blitt med på et kjemiforsøk sammen med en kamerat, begynner han å tvile på filosofien. Han savner årsakssammenhenger med rot i virkeligheten, og til slutt blir det umulig for ham å fortsette på studiet.

Akkurat som det ble umulig for forfatteren å fortsette på hovedfaget i litteraturvitenskap.

– Jeg slutta etter tre måneder. Det var så jævlig å sitte på lesesalen. Det eneste jeg kunne gjøre var å kjøpe nye bøker, haugen av bøker jeg aldri rakk å lese bare vokste og vokste, sier han.

– Og jeg var redd for de andre studentene, turte ikke å gå inn på pauserommet sammen med dem. Jeg trodde de var så mye smartere enn meg, sier han.

For Filip Randén ble løsningen å kjøre buss. Lange turer, Oslo-Stockholm og Oslo-Berlin.

– Busskjøringen gir ham en følelse av ro. Han finner ut en del om seg selv, og ting begynner å falle på plass for ham, sier Lirhus, som selv er glad for at han tok med seg bøkene og dro fra Blindern:

– Folk bør få med seg flere sider av tilværelsen enn bare livet på universitetet. Det blir fort veldig trangsynt, det eneste målet blir å stå på eksamen, sier han.

Liker hora

I boka møter leseren tre kvinner Filip Randén har møtt: Ei baltisk hore, en mormoner og en medstudent på filosofi.

– Jeg liker hora og mormoner-jenta bedre enn akademikeren. Hora har det ikke så bra, men forsøker å gjøre så godt hun kan, sier han.

– Akademikeren er mer handlingslamma, hun klarer ikke å gjøre noe annet enn å tenke på konsekvenser. Og slik blir vi lært opp her, det er arbeidsmetoden. Men det er ikke overførbart på livet. Da blir hver avgjørelse et slit, sier han.

Filip Randén innrømmer til slutt for seg selv at han begynte å studere for å finne kjærligheten, ikke for studiene i seg selv.

– Alle som begynner her som ikke har kjæreste fra før, søker nok kjærligheten. Men det er ikke nødvendigvis et bra sted å gjøre det. Alle plasseres i roller, og det kan være vanskelig å møte noen hvis en ikke er komfortabel med rollen sin, mener han.

En traurig vei

I boka kommer Randén tilbake til universitetet for å overvære en kamerats dispusitas. Men det ender i en liten skandale, og han stormer ut før det er ferdig.

– Jeg ser for meg at det var der inne, sier Agnar Lirhus. Bussturen er ferdig, og nå sitter han på trappa utenfor HF og peker mot inngangen.

– Filip kommer vel ut her, sjanglende, før han oppildnet går mot Fredrikkeplassen. Og der, på trappa, kommer sammenbruddet, sier han.

Lirhus reiser seg opp, og går ned den samme veien. Som i boka beskrives som svært dyster.

– Jeg ser nå at den ikke er så traurig. Det er mer sol og sånn, sier han.

Men etter å ha gått nesten halvveis endrer Lirhus mening:

– Nå merker jeg at den er litt jævlig. Her er det skikkelig mørkt og kjipt.

Se også anmeldelse av boka «Skogen er grønn»