Pippis filosofiske krefter
Pippi Langstrømpe har blitt anklaget for de samme synder som dømte Sokrates. Hun er blasfemisk og har fordervet ungdommen. Men istedenfor å dømmes til døden, lever hun videre i opplag etter opplag.
Det året krigen ble til fred så en niårig jente dagens lys. Hadde hun vært født tidligere kunne hun sikkert ha hamlet opp med hele Hitler-Tyskland alene, så sterk var hun. Snart spredte ryktet om henne seg utover verden, og barn over hele kloden forgudet henne.
– Pippi er alle barns opprører. Hun er antropolog i bakvendtland, fordi hun går ikke med på at skikk og bruk må være slik som damer i kaffeslabberas bestemmer. Hun viser at i andre land er ikke skikkene slik som her. Til vennene forklarer hun at i Argentina spiser alle karameller hele dagen, eller i Ost India går alle baklengs. Hun er som Sokrates, vil ikke ta allmenne sannheter for gitt, sier lektor i filosofi Øystein Sjaastad.
Sammen med forlagsmannen Jørgen Gaare har han sett nærmere på Pippi og de andre barnebokskikkelsene i Astrid Lindgrens bøker. Ideen var å sette skikkelsene inn i et filosofisk lys. Resultatet ble 522 sider.
Et udannet pikebarn
Lindgrens første forsøk på å gi ut Pippi mislyktes. Bonnier forlag mente at svenske barn ikke ville ha interesse av å lese om slikt et udannet pikebarn. Men etter mye strev kom boken ut. Selv om de første utgavene var sensurerte og skapte mange protester.
– Men etter hvert ble Pippi ufarliggjort og omfavnet av representanter for den frie barneoppdragelsen. Vi vil vise at det er mye mer hos Pippi enn bare det frie og anarkistiske, sier Gaare.
– I filmen Tilsammans
blir Pippi anklaget for å være kapitalist. Hun har jo masse gullpenger som hun kjøper ting for. Ingen av barna i bofellesskapet fikk lov å lese om henne.
– Hehe. Pippi kapitalist? Ja det kom vel mye rart frem på syttitallet. Hehe. Men de har misforstått helt. Pippi er en skattesamler, hun tar vare på gullmyntene sine, hun investerer dem ikke i noe, sier Sjaastad.
Barnas filosofi
De to barnefilosofene har hatt mange morsomme kvelder med lesing av Lindgrens bøker. Og mange filosofiske paralleller har det blitt. Både Pippi, Karlson på taket og Emil etterligner Sokrates og dialektikken hans. Mio min Mio har blitt tolket som et platonsk verk, og ifølge forfatterne er det klare paralleller til dialogen
Faidros. Akkurat slik som Sokrates og unge Faidros sitter i skyggen av et lønnetre og snakker om paradis, sitter Mio med sine nye venner og snakker om en verden uten onde ridder Cato. Brødrene Løvehjerte kan tolkes som et marxistisk verk, der den ideelle verden er i små jordbrukssamfunn der alle hjelper hverandre.
– Men i Ronja Røverdatter har Lindgren forsont seg med denne verdenen og drømmer ikke lengre om et Nangijala. Nå viser hun at det er mulig å leve i kompakt med naturen. Det er mange paralleller til Rousseau sitt naturmenneske her, sier Gaare.
– Det er også spor av Dante i Brødrene Løvehjerte. Den ene dalen representerer Himmelen, den andre Helvete, sier Sjaastad.
Møtte Sokrates?
Lindgren selv har aldri uttalt seg om sin eventuelle filosofiske bakgrunn. Forfatterne skrev et brev til henne og opplyste om bokprosjektet, men de fikk bare uttalelser fra hennes sekretær.
– Men vi vet at hun er en velutdannet kvinne og at hun var politisk aktiv på 1960- og 1970-tallet, sier Sjaastad.
– Dessuten er det ikke det som er det viktigste. Det er interessant at Nietzsche og Kierkegaard hadde såpass like tanker selv om de aldri møtte hverandre. Slik blir det med Lindgrens barneskildringer også, sier Gaare.
– Ja, for hun møtte jo ikke Sokrates, legger Sjaastad til.
Mesterdetektiven Karl Blomquist er en klok liten gutt som stadig bruker tiden til små filosofiske anekdoter. Etter å ha svømt en tur sammen med vennen Endre, begynner Karl å spørre om de i det hele tatt eksisterer.
– Han sier at de sikkert er to personer i en bok som noen har diktet opp. Akkurat som slutten av Pippi-bøkene der barna skal leve evig inne i boken, sier Sjaastad.
–
Så en kan se hvem Jostein Gaarder har tatt sine ideer fra?
– Hehe. Det kan du godt si, sier Gaare.
