Popfilosofi for de ensomme
Det er ikke alle prosjekter som umiddelbart materialiser seg. Noen ganger tar det flere år å få delt sine innerste tanker med verden.
No one greets me on the street
so I keep my eyes on my feet
Making sure they are still there
The Lonely Boy and Other Tragedies er et annerledes band. De to personene som står bak har aldri møtt hverandre, og sangene på det selvtitulerte albumet, som per i dag ser ut til å bli deres første og siste, kom til liv via e-postkommunikasjon og opptakskassetter i postkassa.
– Jeg hadde skrevet noen dikt som jeg ønsket å sette musikk til, og tok kontakt med Anthony Harding, trommis i det engelske bandet Hefner, som var favorittbandet mitt på den tiden, forteller filosofistudent på UiO og poet Eivind Kirkeby (22).
«På den tiden» er det samme som for fire år siden. Kirkeby var atten år, og med ambisjoner om å ta diktene et steg videre.
– Jeg gikk inn i prosjektet som en poet som ville gjøre musikk, mens Anthony var en musiker som ønsket å skrive mer poetiske låter.
Tekstbrems
For Harding var Lonely Boy-prosjektet en helt ny måte å jobbe på.
– Jeg kan skrive musikk hele dagen, hver eneste dag, men det er vanligvis tekstene som bremser meg.
Han er fornøyd med samarbeidet, til tross for en viss begynnende skepsis.
– Litt nølende var jeg, men jeg tok på meg en rolle som ensom ung mann da jeg sang låtene, og det hjalp meg til å stoppe og tenke på hvordan jeg følte ordene passet meg.
I følge Harding var det en langsom prosess.
– Eivind sendte meg en stabel med dikt, og jeg plukket ut de jeg følte ville fungere best. Den første demotapen jeg sendte ble gjort på en vanlig kassettspiller. Deretter diskuterte vi ulike ideer, før jeg til slutt spilte inn låtene på min 8-spors.
Låtskriverprosessen tok halvannet år. Å få albumet utgitt tok to og et halvt.
– Jeg hadde ingen kontakter, og det var vanskelig å få noens oppmerksomhet,
sier Kirkeby.
– Derfor havnet hele greia i limbo en god stund.
– Naiv-pop
For Kirkeby var det en ny opplevelse å skrive poptekster.
– Jeg prøvde å skrive overdrevne poptekster, noe jeg syns jeg fikk til. Innen popsjangeren kommer man unna med det meste, ler han.
– Men et tema som går igjen er jo isolasjon og ensomhet, temaer som gjør seg godt innenfor denne sjangeren jeg selv kaller for alternativ naiv-pop. Jeg var jo ganske ung den gang, så det er ikke så mye filosofisk innhold i første runde.
Han er fornøyd med albumet. Det samme er Harding.
– Jeg syns det er et nydelig, enkelt lite album, og tekst og musikk fungerer veldig bra sammen.
Spørsmålet er da: Kommer de noen gang til å møtes?
– For the one and only Lonely Boy show, ler Harding.
– Eivind kan lese diktene sine, og jeg kan spille i bakgrunnen.
Les anmeldelse av Lonely Boy and Other Tragedies på side 14.
