Rotløse Rotmo
Etter 20 år med musikk og teater er Hans Rotmo tilbake på Blindern. Med ny roman under armen skal han pugge spanske verb.
– Jeg lærte tre viktige ting i min forrige studietid. Aldri få gjeld, aldri få en arbeidsgiver og aldri tro på Gud, sier eksmusiker og forfatter Hans Rotmo.
Han tok mellomfag i nordisk og religionshistorie tidlig på syttitallet. Inn i mellom studiene lærte han å spille og komponere tekster. Like før studieslutt spilte han i Jostein Gaarders bryllup.
– Det er rart hvordan ting forandrer seg. I 20 år har Josteins kone skrytt av at «han fra Vømmøl» spilte i bryllupet hennes, men nå skryter jeg av at jeg spilte i deres bryllup, sier han.
Rotmo har forlatt kona i Trøndelag for fire måneder for å studere spansk i Oslo. Han har leid seg en apartementsleilighet på Majorstua. Rommet er ikke mye større enn en studenthybel, men finere innredet. I blått og hvitt, med hvitbeisete furumøbler som gir det et luksuspreg. Rotmo takker for ros av rommet, han snakker mye og fort. Dette er han vant til.
– På Blindern ser alt ut som på syttitallet, de samme bygningene, den samme lukta, samme kantina med litt mindre kø, kanskje? sier han.
Like etter suksessen i Gaarders bryllup slo Rotmo igjennom med Vømmøl spelemannslag og flyttet nordover igjen.
– Du ble en kjent musiker blant datidens studenter, kjenner folk deg igjen i dag?
– Nei, jeg blir ikke stoppet på Blindern og spurt om auto ... Jo, vent litt, jeg ble faktisk det. En ung fyr kom bort til meg, spurte om autografen og løp sin vei igjen. He he.
Postdemokrati
Rotmo kom ut med sin første roman denne høsten.
Sendebudet handler om Winston Gran, også han student, som etter en miserabel oppvekst får det for seg at han er reinkarnasjonen av den avdøde arbeiderpolitikeren Martin Tranmæl.
– Utgangspunktet mitt for romanen var spørsmålet «Hva kommer etter demokratiet?» Folk i dag tror de lever i den beste tiden med de beste samfunnsløsningene. De har godt av å få slike meldinger som boken min gir, sier Rotmo.
For som en ekte 68-er er han samfunnskritisk. Mens han skjenker kaffe i blå kopper forteller han om USAs fantasiløse krig. Han sammenligner kontinentet med det romerske og det engelske imperiet, der de nektet å ta noen selvkritikk og kjørte på i den samme stolte banen helt til de falt.
– Det er svakhetene i systemet som fiendene kan utnytte, de bruker for eksempel postverket. Men hører vi noen kritikk fra amerikansk hold om deres eget system, om sårbarheten? Neida, det er bare å bombe et fattig land så går det sikkert greit.
Trønder og bønder
Vømmøls storhetsperiode var fra midten av sytti- til midten av åttitallet. Da begynte Rotmo å konsentrere seg om den skriftlige uttrykksformen. Etter å ha gitt ut en novellesamling på Oktober gav han seg i kast med teateret.
– Jeg så at alle andre intellektuelle flyttet til Oslo og skrev bøker, derfor ville jeg dra til Trøndelag og skrive teater, sier han.
I Trøndelag var etterspørselen etter manusforfattere stor. Idrettslag, museer, Orkla og alle tenkelige ungdomslag hadde teatergrupper, men ikke noen skreddersydde stykker de kunne sette opp. Rotmo grep til pennen og skrev mer enn 30 teaterstykker på ti år. Til slutt ble han fanget opp av Trøndelag teater, som satte opp suksessen Bønder i solnedgang i fjor.
– Nå har også du dratt til Oslo og skrevet bok.
– Ja, men det er mest på grunn av denne spansken da.
Rotmo liker ikke tanken på å være for gammel til å studere. Han har deltatt på et par studentfester på faget, med varierende hell. Det blir med dette ene semesteret på Blindern, men han har sett litt på Erasmus programmet og vurderer å studere i Granada neste år.
– Er det der feriehuset ditt ligger?
– Feriehus? Å ja, vi kjøpte et hus for en del år siden, nei det er ikke ved Valencia.
Han antyder at det kommer til å bli bruk for folk som kan både spansk og engelsk etter hvert som halve pensjonistbefolkningen i Norge flytter sørover.
– Kanskje noen vil trenge meg?
Komisk slakt
Sendebudet har fått varierende tilbakemeldinger. De fleste har vært positive, men Dagbladet anklaget Rotmo for ikke helt å få i havn prosjektet sitt.
– Det verste var anmeldelsen i Aftenposten. Det var ren slakt. Det vitner om en holdning der en ikke tar komikeren alvorlig. Ja, jeg har skrevet en komedie, men all komedie har en dobbel bunn. Klart jeg vil noen til pers, klart jeg ønsker å bli tatt alvorlig, sier Rotmo.
Han vet ikke om det kommer flere romaner med det første. Da heller studere det spanske materialet om klippfiskhandelen mellom Barcelona og Trondheim.
– Men først eksamen da, 21. november. Huff.
Se også anmeldelse side xx. Hans Rotmo og musikken hans kan du høre mer av i Skumma Kultur, Radio Nova, FM 99,3 fredag kl 11-12.