Saugestad satser solo

– Hei er dere med i faddergruppa? spør en rødtrøyet kvinne med tjue ferskinger på slep, surt.

Nå har Vibeke Saugestad sjansen til å parere. Nå har hun sjansen til å si en av verdens tøffeste replikker.

– Hei! Vet du ikke hvem jeg er, eller?

Usikkerheten som brer seg i ansiktet på fadderen. Knising blant gruppas bakerste.

– Jeg har solgt tusenvis av plater! Hørt om Weld? Nei? Thelyblast? Thinkerbell?

Nei, nei. Duste-jantelov. Vibeke svarer høflig, selvfølgelig. Veloppdratt som hun er.

– Vi kan godt flytte oss.

– Ja for vi har holdt av det rommet her til faddergruppa, sier fadderdama ultrasurt, og vi er straks i bevegelse.

Men alt dette er jo egentlig et sidespor.

Endelig sjef

Norges ukronede dronning av rock har nemlig gått solo. Vibeke Saugestad fra industribyen Moss, kjent fra X antall band, for å ha sunget «Neun und neunzig luftballoons» hos Bård og Harald og ikke minst, som eks-kjæresten til Ari Behn.

– Jeg er glad for å gå solo. Det er deilig å ha siste ordet, sier Vibeke blidt.

– Hvordan?

– Band er band. Det er veldig demokratisk, men alle har sin personlige tanke om hvordan musikken skal låte. Det kan lett bli vanskelig.

– Men er det ikke produsenten som bestemmer til slutt?

– Nei. Jeg bestemmer. Men jeg samarbeidet bra med produsenten Michael Ilbert. Det er mange som har satt sine preg på platen.

Svorsk

Albumet kommer i butikkene 17. september, og heter

Into the Shimmering. Det ble spilt inn i Lund i Sverige, og derfor har Vibeke blitt flinkere til å snakke svensk.

– Jeg sier for eksempel band, med a, istedenfor bænd, forteller hun.

En glad plate

Vibeke platedebuterte med Weld som attenåring. Da skulle hun redde norsk rock, ifølge avisene i Akersgata. Nå er hun 25, mer moden og fornøyd med tilværelsen.

– Jeg følte for å gi ut en litt glad plate.

– En gla\'plate!

– Nei, en glad plate. Mye av den musikken jeg hører på er musikk som får meg i godt humør. Gjerne litt sånn en-to-tre-fir! Som Travoltas fra Nederland.

– Hvordan høres de ut?

– Ramones møter Beach Boys, kanskje. Jeg hører på mye rock for tiden. Turboneger, Hives og et engelsk band som heter Silversun.

– Hvor har det blitt av alle jentene?

– Donnas er jeg jo veldig glad i. Joan Jett er stort forbilde. Supremes Ronettes, Laundrettes, Barbarellas ...

Brainpool som backingband

Forige gangen Vibeke lanserte en plate var det sammen med Jørn Christensen, fra Mercury Motors og DePress. Thinkerbell var et melankolsk prosjekt med fine harmonier. Det nye albumet hennes er mer rettfrem-gitarpop. Med på laget har hun Brainpool fra Sverige som backingband.

– I stedet for studiomusikere valgte vi å gå for et band. Produsenten min, Michael Ilbert, har jobbet med Brainpool tidligere. De kicket også på ideen. I tillegg har jeg med Morten Henriksen fra YumYums, sier Vibeke.

– Har du jobbet lenge med sangene?

– Jeg startet rundt sommeren 1999. Hadde en sånn ditsj-ditsj rytmeboks og spilte alle instrumentene selv.

- Kult.

– Senere valgte vi ut det vi ville ha blant cirka 15-20 sanger. To av sangene lagde vi også i studio. Noe av det mer melankolske falt bort.

Vibeke Saugestad skriver nesten alle tekster selv. Og har en cand.mag.-grad fra Universitetet i Oslo med blant annet engelsk, lingvistikk og litteraturvitenskap. Tekstforfatterutdannelse, med andre ord.

– Hva synes du egentlig om Blindern?

– Jeg likte meg godt her. Var ikke på så mange forelesninger, men jeg likte miljøet. Mange mener at Blindern er ensomt. Det er jeg ikke enig i. Dessuten er det litt godt å vite at ikke alle kjenner alle.

Pølse i vaffel

I helgen har Vibeke Saugestad vært med å arrangere festivalen Rock Mot Fotball i Moss. Mossefotballen sliter både på tabellen og med få tilskuere, mens rockernes festival satte publikumsrekord i år.

– Visste du at jeg bor i Moss, sier Vibeke.

- Gjør du?.

– Jeg elsker Moss. Det er en solfylt plett på jorden. Det var så varmt der i dag at jeg tok på meg lite for lite klær til reisen hit.

– Du Vibeke!

– Ja?

– Er det sant at dere spiser pølse i vaffel i Moss?

– Ja! Og det er kjempegodt! Det er egentlig ikke så rart å blande søtt og salt. Men grensa er rekesalat, ass. Den har jeg aldri skjønt. Det blir som å spise ketsjup, sennep og syltetøy.