Seiler sin egen sjø

Rett utenfor Frammuseet på Bygdøy ligger sjøen blikkstille. På en 33-fots seilbåt diskuteres seiltaktikk.

– Ikke stram seilene for mye, vi må ha genoa (framseil journ. anm.) og storseil løst, sier Jon Alexander Hvam.

Han er en av regattaseilerne til studentforeningen Aquila.

Sammen med lagkameratene Alexander Bjørgan og Anders Lund går Hvam inn for å vinne neste runde i sesongens siste regatta. Bjørgan sier det er lett å bli ivrig når man seiler. Noe som ofte resulterer i skriking ombord.

– Men når man kommer inn til brygga, da er det helt slutt på skrikingen. Det er et slags gentlemans-kutyme, forklarer Bjørgan.

Lagkamerat Lund retter straks på ham.

– Nå må du gi deg. Og du!

Lund henvender seg til Universitas’ utsendte.

– Ikke skriv det. Det høres idiotisk ut, sier han.

Universitas har invitert seg selv med på sesongavslutningen til BIs eneste seilforening. Med sine over 130 medlemmer er den skolens største studentutvalg.

Vi reiser gjennom Bygdøy-suburbia for å komme til seilforeningens hovedkvarter. Båtene som tilhører Aquila har kremplass. De ligger majestetisk plassert på havna Dronningen. Inntrykkene og bryggeskiltet som lyder Royal Norwegian Yacht Club forsterker BI-fordommene i journalistens ryggmarg.

Er dette bare folk som pynter seg med trendy seiljakker, eller er de en gjeng sjøulker?

– Jeg bare melder: I dag er det snekke-vær, sier Marius Dyngeland Iversen til en av de andre seilerne.

Aquila-lederen står ved rekka og speider ut mot regattaen. Solen steiker i ansiktet hans. Det er ikke ofte været er slik i oktober.

Selv om det er «flau vind», mener Iversen at det er en flott dag på vannet.

– Alle har med «backup-pils» i baggen, gliser han.

Iført Henry Lloyd-bukser og med en øl i handa, ser han ytterst komfortabel ut.

Mange av Aquila-medlemmene er tidligere aktive jolleseilere. Seilansvarlig Madeleine Østeby forklarer at å seile i lite vind er noe jolleseilere blir spesielt gode på.

Båtene seiler opp og ned mellom to bøyer i en enkel banekonstruksjon. De snirkler seg opp mot vinden, i noe vi får forklart heter «krysseiling». Alle de tre regattabåtene henger tett på hverandre. Maskineriet går som smurt. Seilerne ser ut som de kunne gjort dette i blinde.

Noen av seilerne er forberedt på BI-fordommer og ønsker ikke å snakke med Universitas. Flere i båten misliker at Universitas tidligere har fokusert på seilforeningens innkjøp av båter – [«Brukte 600.000 på båt», skrev vi i 2011.](1)

Sosialansvarlig Nicolas Koller synes derimot at avisens satiriske BI-stereotypier er morsomme. En påstand om at seiling er mer populært ved BI enn ved andre skoler avfeier han blankt. Koller tror grunnen til at foreningen er populær, rett og slett kommer av at det eksisterer et tilbud.

– Det er jo begrenset tilgang på båter i indre Oslofjord. Skal du på vannet som privatperson, må du ut med flere hundre tusen kroner, sier han.

Medlemmene kan ta ut båtene når som helst, så lenge de har sertifikatene i orden, til en betraktelig mindre sum.

Det smurte maskineriet på vannet og de konkurranseorienterte seilerne foran i tilskuerbåten, passer ikke inn i seiljakkestereotypien. Det gjør heller ikke gjengen av nye medlemmer som har en uhøytidelig sammenkomst bakerst i båten. Ved rorkulten forteller en av de garvede medlemmene, iført skilue og Oakley-briller, hvordan noen hedmarkinger snekret sammen bilstereoen. Lenge hadde de problemer med jordingsfeil og overledning, men nå er det elektriske i orden.

Dugnadsarbeidet virker fjernt fra den kongelige båtplassen på Bygdøy.

Fra den sentrumsnære båtplassen har Aquila startet regattakarrieren for mange. Magnus Dahl var med da klubben ble opprettet i 2006. Nå seiler han i norske ORC-regattaer (Offshore Racing Congress) med tidligere medlemmer fra Aquila.

Seilforeningen ser etter engasjement i rekrutteringsprosessen.

– I år har vi stramma inn i begge ender. Vi så spesielt etter de som ville være med på seilingen og på det sosiale, sier Iversen.

Siden starten har det vært stor pågang.

– Da var det ikke intervju, men nå er vel så mange gira på å være med og da blir det nødvendig, supplerer Dahl.

Han mener intervju er en god metode for å finne dem som vil bidra i foreningen og som virkelig har lyst til å være litt på sjøen. Ikke minst for å sikre at kjemien i gruppa stemmer.

– Her er det mange med konkurranseinstinkt, som i golf eller fotball. Men i seiling er det sosiale og samspillet om bord helt vesentlig, forklarer Dahl.

I den siste regattarunden ser det ut til at andel samspill og konkurranseinstinkt har klaffet for en av båtene. Båten ligger ti meter foran båt nummer to. De svake vindforholdene tatt i betraktning, må laget være helt overlegent.

Det viser seg at vi tar feil.

– Akkurat de som leder nå, har vel egentlig tjuvstarta, sier Iversen.

Etter målgangen går plutselig det samme opp for mannskapet i båt nummer to.

– Dere tjuvstarta jo, roper Dahl fra båten.

Det er en sammensveiset gjeng som konkurrerer, og tjuvstarten glemmes fort. Etter litt brøling mellom båtene er ikke hvem som vant det viktigste. Med skumringen kommer kulden, og tilskuerbåten tøffer inn til brygga.

– Nå er jeg sykt klar for øl og pizza, bryter en av de ferske seilerne ut.

Og slik avsluttes kvelden på et sted hvor sjøulkene fortsetter vorspielet og festen – i fred fra idiotiske fordommer.