Størrelsen teller

Forlagene ønsker seg flere skriveføre kvinner, men av 20 debutanter på de største forlagene i høst er bare fire kvinner. Forfatter Helene Uri, aktuell i høst med Engel av nylon, vet hva forklaringen er.

– Årsaken er åpenbart mannens store og lille organ!

–

?

– Det lille organet er samvittigheten, og det store organet er selvtilliten. Menn er mye flinkere til å tenke på seg selv. Deres terskel for å sende inn manus er lavere, sier Uri, som er førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske fag ved Universitetet i Oslo (UiO) i tillegg til å være forfatter.

Selv skriver hun om sære kvinner. Tidligere har hun vist oss vanvittig forfengelighet i Dyp rød 315 og venninners mest groteske sider i Honningtunger. I høstens bok, som nylig ble lagt ut for salg, handler det om manglende morskjærlighet.

– Boken tar opp et veldig problematisk tema. Er det lov å ikke føle stormende lykke når man blir mor? spør Uri, som ikke ønsker å bli fremhevet som en typisk kvinneforfatter.

– Gjerne ung forfatter, men jeg vil helst ikke profileres som kvinnelig forfatter.

Kynisk og klinisk

Hun brukte venner og familie som forsøkskaniner mens hun skrev boka, og de forteller at de både har ledd og grått i løpet av boka. Uri sier at hun kjører bevisst på elementer av gjenkjennelse for å røre leseren.

– Hender det at du selv blir rørt av det du har skrevet?

– Nei, overhodet ikke! Jeg griner av mye rart – barnebøker og amerikanske filmer, men mitt eget materiale har jeg et nærmest kynisk og klinisk forhold til. Eller ...

Uri ser på forlagets representant.

– ... høres jeg veldig kald ut nå?

– Nei, på ingen måte, beroliger Nina Andresen.

– Jeg har sett forfattere faktisk falle i gråt over det de selv har skrevet, og ærlig talt, det ser jo ikke bra ut, sier Andresen.

– Men mannen min, som kun gråter hvis Lyn rykker ned, stod og tørket tårer da jeg snudde meg mot ham etter å ha lest opp et avsnitt fra skjermen, utbryter Uri triumferende.

For å slippe å bli evig forbundet med problematisk kvinnetematikk, er strategien for neste bok allerede klar.

– Neste gang skal hovedpersonen være en mann. Jeg tror boka skal handle om kjærlighet, avslører hun.

Jentejakten

– I perioder er det uvilje mot å forholde seg til feminisme og likestillingstenkning. Dette virker inn på antallet kvinnelige forfattere, sier litteraturprofessor Irene Iversen, som forsker på feministisk teori.

Hun er redd jentene gjør seg selv en bjørnetjeneste dersom de er paranoide for å bli kalt «kvinnelige forfattere».

– Er vi ikke oppmerksomme på kjønn, er tendensen at kvinnene

ikke høres, mener hun.

Iversen understreker at mange kvinnelige stemmer i norsk litteratur i dag bærer godt, stemmer som Linn Ullmanns, Hanne Ørstaviks og Trude Marsteins. Men forlagene har et klart ansvar for å stimulere enda flere jenter til å skrive, mener Iversen. Bjarne Buset i Gyldendal er en av forlagsdirektørene som stadig er på jakt etter skrivende kvinner.

– Så sterkt er ønsket om å få frem flere kvinnelige forfattere at det nesten frister å bruke kjønnskvotering, sier han.

Foreløpig kvoterer Gyldendal imidlertid ikke kvinner inn i bokhyllene. Kvinner skriver 40 prosent av de innsendte manusene, men utgjør 30 prosent av forfatterne som blir antatt.

Helene Uri trekker frem et eksempel på en mann fra hennes eget forlag som hun mener godt kunne fått avslag.

– Pornopung av Mads Larsen er en helt skrekkelig bok! Det er greit å være spekulativ, men dette er jo direkte dårlig, sier Uri om en av høstens mye omtalte mannlige debutanter.

Kvinner i maskineriet

Selv om færre kvinner enn menn skriver selv, vil mange kvinner arbeide med litteratur. Oversikten viser kvinneandelen i skjønnlitteraturredaksjonen i de store forlagene.

KvinnerMenn

Gyldendal 21 14

Tiden 16 7

Samlaget 13 8

Aschehoug 11 6

Cappelen 11 3

Oktober 6 1

Kagge 4 3

Tallene er basert på forlagenes lister over ansatte på Internett.