Strømmedøden

Bokbransjens prinsipper gjør seg stadig mer gjeldende for musikkbransjen. Selv om Wimp stadig får flere brukere, har Spotify tilnærmet lik monopol på strømme-markedet og kjente norske artister får ikke mer enn 100 kroner i royalties av å bli spilt 1 million ganger, i følge Grappa-direktør Helge Westbye.

Når kjente struper som Maria Mena mener Spotify bedriver ran, og plateselskapet til Sigvart Dagsland trekker seg fra tjenesten på grunn av dårlige inntekter, kan en spørre seg: Hvor mye får de små artistene da? Om de i det hele tatt får noe? Vi vet at fordelingen av pengene du betaler til Spotify, ikke akkurat blir håndtert av en med samme verdier som Robin Hood.

Norge er det landet med høyest antall konsumenter av strømming i verden, og der flest har et såkalt premium-abonnement. Det finnes imidlertid et problem: Det ser ikke ut til at de mindre artistene får så mye som en brødskorpe. Strømmegiganten Spotify eies av fem store plateselskaper som selvsagt har interesser av å få avspilt deres allerede overeksponerte artister mest mulig. Når de som medeiere i tillegg får mesteparten av kaka, er det stor grunn til å rope et høyt og rungende varsko.

Løsningen som eksisterer for lovlig deling av musikk er absolutt ikke gunstig for nykommere. Uten et stort selskap i ryggen som kan satse store penger på deg, eller som kan finne måter å selge sjela di på, er du som en forlatt baby i zoologisk hage.

Vi er i ferd med å ta livet av nye artister, før de rekker å bli lovende.

Når en ny artist tjener like mye på å spre musikken gratis andre steder som hun gjør på å være tilgjengelig på de største strømmetjenestene, hvor rettferdig er da strømmemodellen, til forskjell fra ulovlig nedlastning?

Spotify er laget etter samme prinsipp som fildelingsnettstedet The pirate bay. Men der sistnevnte er et ikke-kommersielt, demokratisk fildelingsforum der alle kan dele filer og gjøre egne utvalg og søk, fungerer Spotify nesten motsatt.

Det er Spotify som styrer hva som skal vises som «related artists», «news» eller som ren reklame. Og de spiser stadig mer av kaka. De har samarbeid med dedikerte medier som har egne applikasjoner med redaksjonelt innhold. I tillegg presser de seg inn i stadig flere samarbeidsprosjekter for å få seg selv innbygd i diverse tekniske dingser.

Den grønne kjempen kommer ikke bare ferdig integrert i Android-telefoner, men kommer også rett inn i din flunkende nye Yamaha-surroundreciever, Samsung- TV og Blu-Ray-spiller. Det skal være så enkelt som mulig å velge Spotify. Hvis du i det hele tatt får lov til å velge.

Hvorfor høre ihjel det siste Muse-albumet, når du kan oppdage så mye annet utenfor døra? Stadig flere utesteder i Oslo har blitt scener for live musikk. Du får ikke kjøpt et glass uten en konsert på kjøpet. Hovedstaden har blitt et voksende kulturmekka og beskrives av utenlandske medier som en framtredende by på konsertfronten, med stadig mer på plakaten.

I stedet for å donere penger til aksjespekulantene og de rikeste plateselskapenes lekegrind, er det bedre å sjekke ut de mindre kjente artistene på blogger. Strømmesider som Soundcloud eller Urørt (som forresten er gratis) lar deg spare de 100 kronene i måneden til konsertbilletter.

For slik kan du best la de mindre artistene vokse – ved å betale dem direkte og ikke gjennom et skittent abonnement der det meste forsvinner på veien.

Så har artisten også sjansen til å satse hundre prosent på sitt prosjekt, og kan slippe å ta imot Statoilstipendet.

Hvis privatisering er alternativet, må noe gjøres rimelig raskt for å gjøre kulturarven offentlig eid av staten og til noe som kan brukes av alle, ikke misbrukes av folk som bryr seg mer om business enn musikk.