Direktørstudenten

Singsaas er ikke som studenter flest. I tillegg til studiene har hun tre barn og en krevende direktørjobb. Det er ingen tvil om at hverdagen er intens. For å få tiden til å gå opp, er hun derfor tvunget til å være nådeløst effektiv. Hvordan får hun det til?

– Jeg har alltid med meg en pensumbok. Hvis noen kommer ti minutter for sent til et møte har jeg en anledning til å lese, forteller Hilde Singsaas, og tar pensumboken «Økonomisk politikk» opp fra sykkelvesken.

En skulle tro at Hildes jobberfaring har gjort henne overkvalifisert for et bacheloremne om dette temaet. Hun har tross alt jobbet i Norges Bank og Finansdepartementet. Likevel mener hun at hun ikke kan surfe på arbeidserfaringen sin.

– Så langt har jeg i grunnen ikke opplevd at yrkeserfaringen min har gitt noen store fordeler i studiene. De fleste kursene har vært ganske tekniske og krever andre ferdigheter enn de jeg har opparbeidet i arbeidslivet, sier Singsaas.

Hun tar 70 studiepoeng i samfunnsøkonomi over tre semestre, samtidig som hun er direktør i Spekter, en av Norges største arbeidsgiverforeninger. Målet er i første omgang en bachelorgrad. Drømmen er en mastergrad.

– Barnslig glede

Du har jo alt hatt mange gode og spennende jobber. Hvorfor har du vendt tilbake til skolebenken?

– Det er en grunnleggende lærelyst som ligger i bunn. Jeg har lenge irritert meg over at jeg tok hovedfag i statsvitenskap og ikke i samfunnsøkonomi da jeg studerte på 90-tallet, sier hun.

Selv om det er stor kontrast mellom arbeidslivet og studiene, trives hun med de konkrete utfordringene studiene tilbyr.

– Studiene krever langt mer konsentrasjon enn jobben og er intellektuelt sett mer krevende, sier hun, og innrømmer at hun sjelden leser mer enn en time i strekk.

Likevel er studiene stort sett lystbetont.

– Jeg finner en slags barnslig glede i det å bla om, og finne ut at: «YES! Jeg fikk riktig svar»!, utroper hun med et stort glis.

Rekker ikke forelesning

Med full jobb på dagtid rekker ikke Singsaas å gå i mange forelesninger eller seminarer.

– Dersom jeg får det til å gå opp med jobben, prøver jeg å gå på de forelesningene som tar for seg pensum jeg synes er vanskelig, sier hun.

Får du gode karakterer?

– Det har gått bra hittil, svarer hun og sender et lurt blikk.

Disiplin og god studieteknikk har etter alt å dømme kommet godt med, men den velkjente tidsklemma blir ikke bedre av Hildes studier. Hver dag er en kabal og tøffe prioriteringer er helt nødvendig for å takle et såpass krevende prosjekt ved siden av jobben.

– Etter at jeg var ferdig med eksamen gikk jeg rett til Akademika og kjøpte neste semesters pensum. Ferien er en arbeidsleir.

Hver helg blir også brukt til lesing.

– Barna kan ikke begripe at jeg står opp klokken 7 i helgene for å gjøre lekser, sier hun.

Dagens belønning

Tidskrevende fritidssysler blir det med andre ord lite tid til, og når Hilde skal trene løper hun så fort at hun blir dødssliten på 30 minutter. Men på tross av nådeløs effektivitet på dagtid, er det én utskeielse hun unner seg.

– Hver kveld ser jeg en TV-serie. Det er dagens belønning. Nedsiden er at jeg ikke alltid sover nok.

Hva ser du på?

– Jeg har pløyd meg igjennom mye av det som er å finne på HBO og Netflix.

House of Cards?

– Ja, sier hun med et smil om munnen.

Minner det om norsk politikk?

– Nei, heldigvis! Hvis man skulle laget en serie om norsk politikk ville det blitt dørgende kjedelig. Det er mye sakspapirer og lange møter, ler hun.

Selv for Singsaas hender det at én episode blir til to eller tre.

– Da kjenner jeg det klokka 14 neste dag. Det er hardt, sier hun.

Et midlertidig prosjekt

Det er hardt å studere når man også har fulltidsjobb, er mamma og lagleder for håndballaget til datteren. Selv om hun er glad for å studere igjen, innrømmer Singsaas at det siste året har vært intenst. På sikt ønsker hun å ta det roligere.

– Jeg savner å gå på ski i helgene og å kunne ta ordentlig ferie. Jeg kan ikke leve slik resten av livet mitt, men det går for en periode. Jeg forsaker ting jeg liker nå, for å oppnå noe senere som jeg virkelig har lyst på, sier hun.

Du har jo tre barn og mannen din er også i arbeid. Hvor mange Au-pairer har dere hjemme?

– Hehe, ingen. Det er barna som har ansvaret for husvasken, sier hun og det høres ut som at hun mener det.

– Vi bor i et møkkete og rotete hus. Jeg lager som regel middag, men det blir verken spennende eller spesielt god mat, ler hun.