Tretti år og like sint?
– Snurp igjen smella; betal u-landsgjelda!
Kronprinsen var i London – han sendte sine hilsninger. Utviklingsministeren var i Pakistan – han sendte sin sekretær. Anne Margrethe Stenhammer fikk dermed sin første offisielle opptreden som statssekretær i anledning U-landsseminarets 30-årsjubileum på Helga Engs hus.
– U-landsseminaret har gjennom 30 år vært et ankerfeste i norsk utviklingsdebatt, skrøt Stenshammer og forlot festen før den var begynt.
Kokos til de fattige
Hun gikk dermed glipp av Paul Henning Østbye, Espen Alknes og Kristina Kjeldsbergs dramatisering av forholdet mellom rike og fattige land som et kappløp mot en twistpose. Fattige land blir truffet av startskuddet, og felt i bakken av rike land som siden tar fattige land på puppen. Fattige land blir til slutt avspist med en kokos.
Det skrattes, men nå: Debatt. Tema er FN`s tusenårsmål.
– Målene må ses som en «startpakke» for utvikling, og et skritt i riktig retning. De kan nås, men ikke hvis verden fortsetter på autopilot, sier Ragnhild Imerslund, informasjonssjef i FN`s utviklingsprogram (UNDP)
Samtidig synes målene å henge i en tynn tråd. Bak Imerslund er nemlig FN-banneret i ferd med å rakne.
Det utkjempes en symbolsk kamp mellom tegnestifter og tyngdekraft.
– Vi har teknologien og ressursene, men mangler politisk vilje, konkluderer hun, idet siste tegnestift gir etter, og banneret faller til bakken.
Ingen søndagsskole
Resten av debatten forløper uten at noen finner grunn til å heve sin røst. Ikke før pensjonist Inger Johanne Røste reiser seg:
– Hvorfor snakker dere ikke om frihandel? Den tapper jo u-landene for mer enn hva bistanden monner. Disse «målene» virker aldeles som nonsens.
Røste tilhører seminarets grunnleggere, en gråhåret gruppe som er godt representert i salen. Etter debatten treffer vi dem blant vinglass og fingermat i foajeen.
– Det var mer temperatur før. Debatten var ingen søndagsskole, sier John Bride.
– Vi var rene geriljaen, istemmer Evelyn Hoen, som likevel er imponert over at det ennå finnes unge ildsjeler.
Slike som Marte Nordviste. «Studentlederen» i U-landsseminaret mener studentengasjementet fortsatt lever.
– Det er jo denne kvelden et bevis på! Ellers er det alltid mellom 70 og 100 i salen, og noen ganger helt fullt, sier Nordviste, som synes det er interessant å se hvordan de fleste temaene fra 70-tallet fortsatt står på programmet i dag.
Verden har med andre ord ikke blitt så mye bedre. Eller som prosjektkoordinator Alida Boye sier det:
– Studenter kommer, studenter går; de grunnleggende problemene består.
