Tullestudier
Universitetet er ingen arbeidsfabrikk
Unge Høyres forslag om å kutte støtte til «tullestudier» avslører en snever forståelse av kunnskap. Universitetets rolle består av mer enn å dekke arbeidslivets behov.
Debatten om «tullestudier» har blusset opp igjen etter at Unge Høyre foreslo å gi mindre støtte til de såkalte tullestudiene. Dette etter at høyrepolitiker Peter C. Frølich i høst tok til orde for at studier i «sosial bærekraft», «Interkulturelle relasjoner» og «kjønn, seksualitet og mangfold» har liten samfunnsmessig verdi. Det sier mindre om studiene – og mer om hvor snevert noen politikere forstår kunnskap og universitets rolle.
Problemet er ikke at de kaller noen studier for «tull». Det er at de samtidig får definere hva verdifull kunnskap skal være, og dermed hva som skal læres på et universitet. Målet med differensiering av studiestøtten er ifølge Unge Høyre å styrke insentivene til å velge utdanninger der samfunnet mangler kompetanse.
En slik idé bygger på en feilaktig forståelse om hva universitet er til for. Universitetet skal gjøre oss i stand til å skape kunnskap som ikke bare løser dagens problemer, men som også utfordrer og stiller spørsmål ved dem.
Likevel er det ikke så rart at Unge Høyre og Frølich misforstår hva et universitet skal være. Når Handelshøyskolen BI snuser på universitetsstatus, og Oslomet allerede har fått den, kan man lett bli forvirra. Universiteter som i praksis fungerer som høyskoler. Pensum som kan kokes ned til noen kulepunkter, med sterk vektlegging av praktiske ferdigheter og studier skreddersydd for arbeidslivets kortsiktige behov. Dette er ikke akademia. Det er yrkesopplæring med finere navn.
Dette er ikke akademia. Det er yrkesopplæring med finere navn
La det være klart: Profesjonsutdanninger trenger nærhet til arbeidslivet. Sykepleiere, lærere og ingeniører må få kunnskap om arbeidet de skal inn i. En tettere kobling mellom forskning og yrkesutøvelse vil styrke kvaliteten til profesjonsutdanningene. Problemet kommer når hele utdanningen, inkludert universitetene, rigges etter samme logikk. Da mister vi noe vesentlig.
Universiteter bør være steder for bred akademisk utforskning. Når studier i økende grad formes som «bestillingskunnskap» for arbeidslivet, er det legitimt å spørre: Hva er det som egentlig skiller et universitet fra en høyskole? Det er ikke all kunnskap som skal inn i en pensumbok, eller skrives ut på en fire timers skoleeksamen.
Høyskoler skal være mer praksisrettede, og det er derfor naturlig med en tettere kobling til arbeidslivets og dets krav. Universitetet derimot har en annen rolle: de skal ikke først og fremst dekke behovene vi allerede kjenner, men utvikle ny innsikt, utfordre etablerte sannheter og utvide rammene for hva vi forstår som relevant kunnskap.
Det kan høres idealistisk ut. Men hvis ikke universitetet skal være et sted for idealer, hva skal det da være?
Vi må tørre å skille mellom hva som hører hjemme i akademia, og hva som hører hjemme på en høyskole eller i arbeidslivet. Hvis pensum kan kokes ned til rene ferdigheter uten behov for kritisk refleksjon eller teoretisk forankring, er det kanskje ikke en universitetsutdanning?
Selv om politikerne tar til orde for at vi trenger mer praktisk kunnskap, går utviklingen i en annen retning. I januar 2025 trådte regjeringens nye kriterier for å utnevnes til et universitet i kraft. En sentral endring er at kravet til minimum antall doktorgradsprogrammer senkes fra fire til ett. Det vil altså si at det i realiteten er antallet doktorgradsstipendiater som avgjør om en institusjon er en universitetsstatus verdig, ikke kunnskapen som læres bort til bachelor- og masterstudentene. Resultatet er ikke nødvendigvis bedre utdanning, men flere institusjoner med en merkelapp de ikke fyller.
Mens politikere etterlyser mer praktisk og arbeidslivsrettet kunnskap, belønner systemet det motsatte: formell forskningsstatus, snarere enn kvalitet på utdanningen. Vi får institusjoner som prøver å være begge deler, men som risikerer å bli verken universiteter eller høyskoler.
Universitetet skal ikke bare speile arbeidsmarkedet slik det er i dag. Det skal også utfordre det, utvide det og forberede oss på en fremtid vi ennå ikke kjenner. Uten studier som avfeies som «tull», mister vi evne til å stille spørsmål som ikke nødvendigvis har noen enkle svar. Universitetet må følge samfunnets kompleksitet bestående av økt kjønnsmangfold, klimautfordringer og globalisering – heller enn å underordne seg et snevert arbeidslivsperspektiv.
