Døden på mellomfag

– I vårt opplyste samfunn skulle ikke ondskapen ha noen plass, men paradoksalt nok har vi aldri hatt flere massemord enn i moderne tid. Vi blir aldri kvitt ondskapen. Den er her fremdeles, sier Karl Aanesen, mellomfagsstudent i filosofi.

Sammen med 20-30 andre følger han seminarene om ondskap som blir holdt av professor Arne J. Vetlesen hver tirsdag. Likevel, dette er ikke et kurs i å utøve ondskap, selv om det nok er lett å bli inspirert av tilbudet fra Filosofisk institutt.

– Det er ikke mange som har klart å se ondskapen i hvitøyet – ondskap blir sekundært. Utfordringen blir å se ondskapen som noe opprinnelig, noe elementært, sier Vetlesen.

Han er professor i moralfilosofi, men har holdt mer på med umoral enn moral.

– På dette kurset tar vi i tillegg til filosofi også med en psykoanalytisk vinkling både på individ- og gruppenivå. Den sosiologiske delen har derimot blitt litt tonet ned, sier Vetlesen, som nå jobber med en monografi om temaet.

Ondt å definere

Studenten Aanesen har ikke noen klar definisjon på ondskap.

– Hadde jeg visst det, hadde jeg ikke studert det. Likevel, en vanlig definisjonen på ondskap i dag er at man påfører en annen unødvendig smerte og føler glede ved det. Denne er kanskje litt snever, mener han.

Han trekker derimot fram en dybdepsykologisk definisjon av C. Fred Alford.

– Litt forenklet kan man si at ondskap er en form for sadisme. Du fører din egen frykt for å lide eller dø over på et offer. Dette gir deg en følelse av kontroll over det du mest frykter, og du får både vitalitet og glede ut av det, men du lurer deg selv. Du lider likevel, fordi du er menneske, sier han.

Hvis man definerer ondskap veldig vidt, er ondskap det som står i veien for det som er godt.

– På 1700-tallet var det et kraftig jordskjelv i Lisboa, noe som for dem var innbegrepet på ondskap. Dette reiser spørsmålet om ondskap er en handling som noen påfører andre, eller om det er noe mennesker blir påført uansett om det er en handling eller ikke, sier Aanesen.

Fabrikkert ondskap

– Det er mange hendelser i vår tid og nære fortid som gjør at temaet ondskap er viktig for filosofer og etikere, sier professor Vetlesen.

Aanesen trekker fram jødeutryddelsene og atombomben over Hiroshima som eksempler.

– Dette er en institusjonell sosiologisk ondskap – når ondskapen blir fabrikk. Jo større distanse en får til selve handlingen, jo lettere er den å utføre. Det føles mindre ondt å slippe en bombe over Hiroshima eller Serbia fra ti tusen meters høyde enn å møte offeret ansikt til ansikt.

Et eksempel på det motsatte er den tidlige delen av jødeutryddelsen. Den såkalte Politibataljon 101 bestod av gamle politimenn som ikke var indoktrinert av Hitler. Likevel reiste de rundt og skjøt ned jøder på nært hold. De hadde full anledning til å trekke seg uten represalier, og flere gjorde det.

– Men hvorfor gjøre det uten å bli tvunget til det? Når du gjør det fordi du har lyst, da blir det et psykologisk eksempel på ondskap, sier han, og legger til at ondskap er veldig fascinerende.

– Det er derfor vi omgir oss med det overalt; på tv, i film og i denne artikkelen, sier Aanesen.

Idealisme kan fremme ondskap

Mange av de mest grusomme hendelser gjennom historien, som Pol Pots utrydding av intellektuelle i Kambodsja, har sin bakgrunn i idealisme.

– Kan idealisme være ondskap?

– I seg selv vil kanskje ikke idealisme være ondskap, men en idealist vil ha en ideologi som kan både bekjempe og fremme ondskap. Det blir ofte en «Vi mot dem»-holdning. Det er ingen som gjør vondt med viten og vilje – du gjør ondt for å bekjempe ondskapen, sier Aanesen.

I den serbiske ideologien hadde serberne vært ofre i 500 år på grunn av de invaderende tyrkerne, eller i 50 år på grunn av kroatenes gjerninger under Balkankrigene.

– Mye av det vi har sett på er storskala-ondskap. Dette er mennesker som handler under ekstreme livsforhold. Dette er et problem. Nettopp fordi det er ekstremt kan du ikke generalisere til alle mennesker, hevder Karl Aanesen.

Ingen ondskap uten religion

Kåre Skuland, daglig leder i den kristne Ny generasjon student og elevunion, er skeptisk til at kurset ikke har en klart definert religiøs vinkling i tillegg til de andre vinklingene.

– Jeg tror ikke du kan forelese over temaet uten å dra inn gudstro og religion, sier han.

Skuland mener det er typisk Universitetet å ikke blande Gud inn i temaet.

– Hvilket jeg tror er en skivebom. Jeg tror man må ta med i betrakting at det finnes en ytre makt som påvirker oss. Du kan kalle den Satan eller Djevelen eller hva du vil. Vi har en fri vilje, så vi kan ikke bare skylde på den uten å ta oss selv med i betraktningen, sier Kåre Skuland.