Revolusjon nå!

Som en rullegardin har fotballfarsotten nok en gang blitt trukket ned over oss og mørklagt enorme landområder. Den har skapt en merkelig nervøs stemning som Herodots ghibli, vinden som ruller og ruller og gir folk nerveproblemer, og man kan ikke lenger være sikker på hvem som er venn og fiende.

Stemningen har også båret preg av en annen vind, simoonen, som fylte luften med sandpartikler og ga kvelningsfornemmelser til alle som ble berørt av den. Den var så ond at en hel nasjon erklærte krig mot den og rykket ut for øyeblikkelig å bli begravet av vindens lunefulle kast.

En nasjon alene kan ta sin død av å gjøre opprør mot fotballhysteriet og mine profetier ville ikke få gjenhør i eget land. Jeg søkte videre og jeg fant en fotballmani som sprenger alle statsgrenser.

Kunne man imidlertid håpe at det var noe mer? Et uuttalt samhold som går på tvers av alle geografiske grenser. Som kunne vise seg å være sterk nok til å ta et oppgjør med all nasjonsarroganse en gang for alle og si at det er vi som er de virkelige landene. Vi som legger ballen pent i tverrliggeren. Vi som heier oss oppover og fremover. Vi som gleder oss over hverandre og som er del av noe som er større enn oss selv?

Det var ikke dette jeg fant. Jeg fant det imperium som solen aldri går ned over. Jeg fant at verdens råskap begynner et sted i den brøkdelen av et sekund det tar fra fløyta blåses til avsparket går. Et system som skaper vinnere fordi det skaper tapere. Det var en nasjonalisme verden aldri før har sett maken til. Separate farger og flagg for å skape tilhørighet og splid. Et samhold tuftet på hat mot de andre. Fotballogikkens altfor tydelige brist skjærer meg i hjertet. Jeg spør meg selv, er det ignoranse og likegyldighet som lar dette fotballtyranniet fortsette å spise seg inn i hver minste avkrok av samfunnet. En selvoppfyllende uvirkelig virkelighet som får oss til å tro at det er dette alt dreier seg om.

Jeg venter på en fotballrevolusjon, og når den kommer skal jeg gå først i toget.