Kler på seg et kjønn

På et bad i en leilighet rett ved Carl Berners Plass står Linda Hellevik og klipper hår av hodet. Disse hårene kommer hun senere til å lime fast til kinn og overleppe for å simulere skjeggvekst. Samtidig står Caro Kirsebom i rommet ved siden av og gjemmer puppene sine ved å stramme en bandasje rundt overkroppen så hardt at det nesten blir umulig å puste. Elisabeth Alnes har på sin side gått med lue hele dagen, men til tross for luesveisen strever på sin side med å få bakoversveisen til å ligge like klistra til issen som hun vil.

Intet friksjå

Det er lørdag, og studentforeningen Homoversitas arrangerer dragkveld. Med klare oppfatninger om hva reportasjen bør og ikke bør inneholde, og etter å ha brukt en halv dag på å bli enige om de vil stille opp i Universitas, slipper de inn en journalist på vorspielet hvor de klesmessige kjønnsoverskridelsene finner sted. Spesielt skeptisk er Nanna Aust. Hun er bekymret for at reportasjen vil fortone seg som et freak show, og hun lurer på hvorfor Universitas ikke dukket opp da lederen i Landsforeningen for transseksuelle to dager tidligere holdt foredrag i regi av Homoversitas. Sensasjonsjag er hennes forklaring.

– Ja vel. Hva skal til for at dere skal bli fornøyde?

– Vi vil ikke bli fremstilt som en ensartet gruppe. Du må få med deg at vi har mange forskjellige grunner til å dragge, sier Elisabeth.

Det ønsket må det vel være mulig å etterkomme, og en kort diskusjon senere er vi enige om en forenkling hvor to hovedtendenser blant drag-kongene rundt meg blir representert: Den ene versjonen er både politisk og kjønnsfilosofisk motivert, den andre er basert utelukkende på utkledningsglede.

Den politiske

Caro er transkjønnet, og vil ikke ha det på seg å være verken en «han» eller en «hun».

– Det spiller ingen rolle om jeg har på meg mannsklær eller kvinneklær. Livet er et evig drag.

Før dragginga har Homoversitas-lederen på seg en stor, grå kjønnsnøytral t-skjorte. Caro studerer kjønnsfilosofi, ser på kjønn som påtatt i utgangspunktet og ønsker med sin drag-virksomhet å kødde med oppfatninger om kjønn.

– Dragginga demonstrerer at kjønn er et skuespill. Jeg vil vise at det er irrelevant hvilket fysisk kjønn man har, sier Caro før transformasjonen til Politimann.

Den utkledningsglade

Nannas holdninger til kjønn er mer tradisjonelle; og er den eneste i selskapet som går i skjørt før hun tar fram dress og slips.

– Jeg liker jenter, og jeg liker å være jente. Sånn sett er jeg vel mer representativ for den jevne lesbe, sier hun.

Nanna dragger ganske enkelt for moro skyld, og ser ikke på det å ta på seg mannsklær som en politisk ytring. Derfor vil hun heller ikke stille opp på bilder.

– Det er like gøy å kle seg ut som en mann som å kle seg ut som en tomat. Synes du jeg ser maskulin ut?

– Ehm. Kanskje litt som en konfirmant?

– Takes ten years off my age, svarer Nanna entusiastisk.

Slipsknuter av varierende kvalitet

Elisabeth trenger brysthår til å stikke frem bak åpne skjorteknapper. Hun avslår journalistens tilbud om å få låne litt fra hans. Ingen har tenkt på å ta med seg sokker for å lage mannens karakteristiske buksekul, og det er kanskje et problem. Får man ikke mer en følelse av å være mann med noe dinglende mellom beina? Caro er ivertfall blitt en brølende, brautende politimann og Elisabeth en slesk hallik neddynget i gullkjeder. På samme måte som når drag-dronninger velger å kle seg ut som bimboer velger drag-kongene ekstreme mannsskikkelser.

Kongene begynner å bli utålmodige. Er det ikke på tide at journalisten stikker, så det går an å slå seg litt løs? Et par timer lenger frem venter en bytur på Potpurriet.

– Drar dere damer på dette?

– Nja. Tja. Vi får i hvert fall masse oppmerksomhet, sier Elisabeth.