– Vi kan bråke også

I det nest eldste huset på Skådalen er det en kjeller. Hvis man går inn døren, gjennom kjøkkenet, hvor stolen til den nylig avdøde bestemoren står tom, og ned en smal trapp finner man Reverend Lovejoy, et band som sitter og spiller ganske lavt.

– Du! Vi sitter ikke.

Ok. Bandet står og øver. Men de spiller ganske rolig rock.

– Plata vår er dedisert til bestemor.

Bestemoren var bestemor til en venn av bandet. Hvis du setter på den nye skiva til Reverend Lovejoy og hører virkelig nøye etter, kan du høre litt dagsrevy akkurat idet en låt toner ut. Bestemors høreapparat gjorde at tv-en slo inn på forsterkerne.

Reverend Lovejoys nye album heter – Polo is not the issue darling, champagne is! er gitt ut på Kreegah!/ Big Dipper records. Fire underlige navn. Disse forklarer: Jens Herman – gitar, Pål – gitar/vokal, Harald – orgel/ piano, Herman – bass og Brage – trommis (– Batterist? – Nei.).

Bandnavn: Pusete

– Egentlig skulle vi hete Lovejoy, sier Jens H.

– Nå må du fortelle hva dere egentlig skulle hete, sier Herman.

Taushet.

Så må Jens H. fortelle om da han og Pål reiste rundt i Mexico med en reiseguide skrevet av Ben Box. Dermed kom de opp med bandnavnet Ken Kox.

– Et skikkelig ræva navn, sier Herman.

Så kom Pål og Jens H. opp med navnet Lovejoy.

– De andre synes at det var pusete. Siden presten i Simpsons het Reverend Lovejoy, la vi til det.

En sinnsykt lang tittel

Jens H. forteller igjen:

– Jeg og kjæresten min var i Kenya. Vi møtte noen jenter som snakket akkurat som de i Absolutely Fabulous. De ville ha oss med på polo, og vi avtalte å møtes klokka to på formiddagen. Jeg spurte når det begynte, og da de svarte ni om morgenen, begynte jeg å lure. Men da sa jentene:

– Polo is not the issue darling, champagne is!

På coverbildet er gutta i Frognerparken.

– Vi hadde ikke mulighet for hester, så vi spilte crocket, sier Pål.

– Det kom noen og tok bilde av oss mens vi ble fotografert. De lurte på om vi var med i Norges Crocketforening.

I jungelens platesjapper

Albumet er utgitt på Kreegah!/Big Dipper records.

– Kreegah!?

– Når Tarzan henger i lianene med kniven i munnen og angriper, da roper han Kreegah!. Så, når han lander og dreper løven med et velrettet hugg, roper han Tarzan Bondulo!, sier Herman.

– Bondulo skal bli navnet på forlaget vårt. Men der vi skikkelig hemmelighetsfulle, sier Pål.

Og Big Dipper? Det er en platesjappe, «litt High Fidelity», hvor ildsjelen Bjørn gir ut den musikken han liker best. Noe av det han liker er Reverend Lovejoy, som er litt lo-fi, men bare fordi de spiller på det utstyret de har, og litt lavmælt, men bare fordi det er det de er best på.

Om tekstene, faktisk, ikke mer om navn

Sist de spilte inn album, brant husorgelet i kjelleren opp idet den siste sangen ble spilt inn. Nå har de lånt orgel innad i familien bra, en paraplyorganisasjon som inkluderer andre band og folk som hadde spilt i band hvis de kunne spille og atter andre. Fire av de fem familiemedlemmene i bandet studerer ting som musikk, idéhistorie og jus.

– Handler tekstene om studiene?

– Sånn «Forelska i læreren», bare på lesesalen, mener du? Eller om kjente norske rettstvister? spør Pål.

– Det handler mest om jenter, sier Jens H.

– De pene damene på jus?

– Nei, sier Jens H.

– Jo, sier Pål.

– Greit, det var én. Hun var ikke så pen, hun bare smilte fint, sier Jens Herman.