Fra bomber til Blindern - og tilbake igjen?

Den 24. februar 2022 satte russiske styrker i gang sin fullskala invasjon av Ukraina. To år senere er krigen ingen ende nær. De siste månedene har tvert imot flere nyhetsoppslag handlet om at krigen i Ukraina kommer til å bli langvarig. 

LES OGSÅ:

Fra krig til ensomhet

I et innlegg i Dagens Næringsliv fra november advarte eksempelvis hovedlærer ved Forsvarets høgskole Geir Hågen Karlsen om en langvarig krig med fare for enda mer brutale konsekvenser enn de man så langt har vært vitne til. 

At krigen skulle bli så langvarig står i motsetning til hva mange tenkte to år tilbake, forteller ukrainske studenter Universitas har snakket med.

– Rett etter den fullskala invasjonen tenkte vi at det kom til å vare noen uker, sier Anastasiia Karachun (20) når vi to år senere treffer henne en kald ettermiddag på Sophus Bugges hus, et studentbibliotek trygt plassert på øvre Blindern. 

Hun er en av 65.185 ukrainske flyktninger som per 31. januar befinner seg i Norge, ifølge tall fra Faktisk.no. 

Opprinnelig var planen hennes å bli i hjemlandet, men da krigen strakk ut i tid, ga Anastasiias far beskjed til resten av familien om å dra. Selv måtte han bli igjen. Ukrainske menn over 18 hadde ikke lov til å forlate landet. Han har ikke vært ved fronten enda, men Anastasiia frykter at han kan bli sendt dit. 

Familien kjente fra før noen ukrainere bosatt i Hokksund i Buskerud, og ved ankomst i Norge spurte de om å bli bosatt her, dersom det var mulig. Noe det viste seg å være.

– Jeg søkte opp Hokksund, og så at det ikke lå lenger enn 40 minutter fra Oslo. Da tenkte jeg, ok, jeg kan studere der, sier Anastasiia om flyttingen til sitt nye hjemsted, hvor hun bor med sin mor og lillebroren på 12 år. 

Nå studerer hun lingvistikk på UiO. I Ukraina studerte hun derimot anvendt matematikk. Til tross for at det kan høres ut som et stort faglig hopp, mener hun selv det handler om mye av det samme.

– Begge deler handler om strukturer og systemer, noe jeg liker, forklarer hun Universitas på flytende norsk.

Vil hjem 

Selv om Anastasiia nå befinner seg i Norge, er hverdagen preget av Ukraina. Den usikre situasjonen i hjemlandet gjør det vanskelig å tenke på fremtiden. Hun kvier seg for å planlegge mer enn et par uker fremover i tid. 

– Om man planlegger, får man også forventninger. Det er ødeleggende å hele tiden måtte se at det ikke går som man har planlagt. 

For en som er glad i struktur og systemer er det å måtte leve uten en fremtidsplan ikke bare enkelt. 

– Jeg kan ikke en gang planlegge et halvt år frem i tid, sier Anastasiia lattermildt, men indignert. 

I fjor skrev Universitas en artikkel om ukrainske studenter i Norge som følte seg ensomme. Anastasiia svarer først at dette ikke gjelder henne. Hun har mange venner i Norge, mange å henge med. Etter å ha tenkt seg litt om modererer hun likevel svaret sitt. På et vis føler hun seg jo ensom. 

– Kanskje er jeg litt ensom, sier hun ettertenksomt. 

– Kjæresten min er jo i Ukraina, bestevennene mine er der, familien min, kusinene mine. Det er derfor jeg vil dra tilbake.

Anastasiia har nemlig bestemt seg for å dra tilbake til hjemlandet. Akkurat når vet hun ikke, men forhåpentligvis snart. 

I desember i fjor foretok regjeringen en rekke endringer i regelverket for ukrainske flyktninger. Blant disse var en innstramming av muligheten til å reise frem og tilbake mellom Norge og Ukraina. Normalt sett har ikke flyktninger lov til å reise tilbake til landet de har flyktet fra dersom de mottar ytelser i Norge. Men ukrainere har fram til nå vært unntatt denne regelen. 

For Anastasiias del betyr det at hun må velge: Reise hjem, eller ikke få sett sine kjære i Ukraina. Trass krig og usikkerhet er valget enkelt. 

– Jeg trives godt i Norge, men vil likevel dra, sier hun. 

– Det er i Ukraina jeg føler meg hjemme.

Tilbake i Butsja 

En av dem som alt har bestemt seg for å flytte hjem igjen, er Anastasiias venninne, Diana Kryvenko (21) fra byen Butsja utenfor Kyiv. Hun kom til Norge i mars 2022, men flyttet tilbake i desember 2023. 

Idet Universitas skal til å ringe Diana, sender hun oss en advarsel: Det gikk akkurat en flyalarm, så det kan hende at internett-tilkoblingen er litt dårlig. 

– Etter et par uker vender man seg til det. Det blir en del av normalen, svarer hun på spørsmålet om hvordan det er å bo et sted hvor luftangrep utgjør en konstant trussel. 

Til tross for en noe skurrete videoskjerm, samt et par tilfeller hvor lyden faller ut, går samtalen vår likevel greit, og fra et gråmalt soverom forteller Diana oss detaljer fra hverdagen i en krigssone. 

– Jeg har ikke lenger klær liggende i skap, men i kofferter. Jeg er forberedt på at jeg når som helst kan komme til å måtte flykte, sier hun før hun utdyper: 

– Ingen steder i Ukraina er trygge, men jeg føler ikke at jeg har noen grunn til å klage. De fleste har vært her helt siden fullskalainvasjonen.

Dianas hjemby Butsja ble verdenskjent etter at bilder viste et stort antall sivile og militære drepte i byens gater etter at den hadde vært under russisk okkupasjon. Rundt 300 mennesker skal ha blitt begravd i massegraver. Spesielt byens hovedgate var gjenstand for oppmerksomhet. NRKs utenriksjournalist Morten Jentoft kjørte sikksakk gjennom en gate fylt av lik.

– Det er jo ukomfortabelt å tenke på hva som skjedde her. Flere av de som var her under okkupasjonen, ønsker ikke å returnere, sier hun.

Selv skulle Diana gjerne ha vært lenger i Norge, men da introduksjonsprogrammet tok slutt – et program som gir flyktninger grunnleggende opplæring i norsk språk og samfunnsliv – viste det seg å være vanskelig. Hun slet med å finne seg jobb og bosted, og bestemte seg derfor for å reise tilbake til Ukraina, hvor hun nå tar en master i filologi. 

Hun sier at regjeringens innstramninger ikke hadde noen innvirkning på hennes beslutning om å reise tilbake, da hun var tilbake i Ukraina før de ble annonsert. 

Diana er blant dem som i fjor fortalte Universitas om ensomhet, og hvor vanskelig det var å komme i kontakt med nordmenn. Hun sier at ensomheten likevel ikke var den primære årsaken til hjemreisen. Senere samme år fikk hun seg nemlig en venn – lingvistikkstudenten Anastasiia. 

– Vi var mye sammen, ting ble bedre da, forteller hun. 

Hun er på et sett glad for å være tilbake i Ukraina. Hun er likevel usikker på hvor lenge hun kommer til å bli værende. Situasjonen i hjemlandet er verre enn hva hun hadde forestilt seg. 

– Prisene er høye, lønningene er lave. Ukraina er et fantastisk land med masse unikt å tilby, men det er et vanskelig sted å bo for øyeblikket, avslutter hun.

Positiv til EU 

Neste gang vi treffer Anastasiia laver snøen ned over de mursteinsfargede, ombygde fabrikkbygningene som nå utgjør studenthuset P52 på Oslomet campus Pilestredet. 

Det er tirsdag ettermiddag, og Anastasiia har, sammen med vennene Antonina (19) og Valentyn (25), tatt turen hit for å delta på språkkafé – et tilbud til flyktninger og innvandrere som ønsker å forbedre norskferdighetene sine. 

Ved et bord et stykke inn i lokalene, på behørig avstand fra språkkaféens lydlige mylder, setter vi oss ned for å høre om også Antonina og Valentyn ønsker å vende tilbake til hjemlandet. 

– Ja, svarer Valentyn kontant, også han på fullstendig flytende norsk. 

Det er ikke slik at de vil dra fra Norge, men heller at de savner Ukraina sterkt. Dette gjelder de fleste ukrainere de kjenner, forteller de. 

I desember ble det klart at EU nå åpner døren for ukrainsk medlemskap. Valentyn sier dette vil føre til tettere samarbeid med vesteuropeiske land – inkludert Norge – noe som igjen gjør at det blir behov for folk med erfaring fra disse landene. 

De er alle fast bestemt på å gjøre hva de kan for å hjelpe Ukraina. At krigen kan komme til å vare i mange år fremover, endrer ikke dette. 

– Alt vi kan gjøre er å smøre oss med tålmodighet, samtidig som vi gjør vårt for at krigen ender så snart som mulig, sier Valentyn.

Psykologisk uro 

Et steinkast unna studenthuset P52 finner vi Oslomets institutt for by- og regionforskning (NIBR). 

Vi tar turen hit for å prate med Oleksandra Deineko – en forsker som selv måtte forlate hjembyen Kharkiv etter krigens utbrudd. 

Som forsker i Ukraina hadde hun tidligere jobbet på prosjekter med ansatte ved NIBR. Etter endt prosjekt beholdt de kontakten, og da hun to år tilbake i tid så seg nødt til å flykte, ble hun oppfordret til å komme til Oslo. 

Nå er hun ansatt som gjesteforsker ved instituttet, og har blant annet vært med å utarbeide en rapport om ukrainske flyktningers egne erfaringer etter ankomst i Norge. Denne ble lansert av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) den 12. januar. 

– Det overordnede bildet er at ukrainske flyktninger er fornøyd med måten de er blitt tatt i mot i Norge, sier Deineko. 

Også hun på flytende norsk. 

Av kildene Universitas har snakket med, forteller alle at de ønsker å dra tilbake til Ukraina . Basert på hva Oleksandra Deineko forteller, er det vanskelig å si om det samme gjelder for ukrainske flyktninger som helhet. 

– Når vi spør om de ønsker å returnere til Ukraina etter krigen er over, svarer 55 prosent at de er usikre. 

– Det vi ser er at det for folk avhenger av en rekke ulike faktorer. Hvordan blir det i Ukraina etter krigen? Hvilke arbeids- og utdanningsmuligheter blir det? Har de fremdeles et sted å komme tilbake til? 

Deineko forteller at mange av dem som kommer fra områder ved frontlinjen, kan ha opplevd å miste alt, leiligheten deres kan være ødelagt, hjembyens infrastruktur totalhavarert. For foreldre er også andre spørsmål relevante å stille: Hvis barna trives i norsk barnehage og skole – ser framtidsutsiktene lysest ut her? 

Kildene vi har snakket med tidligere i denne saken befinner seg i aldersspennet 19–25 år. Kanskje kan dette forklare ønsket om å reise hjem? 

Ifølge Deineko er svaret nei. Hun sier det er mer sannsynlig at unge respondenter ønsker å bli i Norge enn eldre respondenter. 

– De som er yngre er ofte motivert til å starte et nytt liv her i Norge. De lærer språket raskt, noe som åpner opp muligheter. 

At flyktninger ønsker seg tilbake til et land i krig kan likevel forklares. 

Deineko forteller om en spørreundersøkelse gjennomført i mars 2022, som viser at den psykiske tilstanden til dem som flyktet fra Ukraina, var verre enn blant dem som valgte å bli igjen. 

Hun sier at en av måtene dette kan forklares på, er gjennom noe som kalles «theory of ambiguous loss». Selv om du befinner deg på et trygt sted, klarer du ikke å slappe av så lenge andre du er glad i, befinner seg i krigssonen. Den konstante psykologiske uroligheten kan gjøre at det er bedre å dra tilbake – til tross for at det innebærer å oppsøke en krigssone. 

I tillegg til psykologisk urolighet nevner hun hjem- og familielengsel samt problemer med å skaffe seg jobb i Norge som andre eksempler på grunner til at folk drar tilbake. 

Deineko understreker at hun ikke har statistikk som beviser dette, men at informasjonen stammer fra intervjuer som er gjort med ukrainske flyktninger, som har vendt tilbake fra Norge. 

– Det kan virke litt paradoksalt, men dette er hva mange svarer når de får spørsmål om hvorfor de har dratt tilbake. 

– Ikke krigstrøtte 

Ukraina har gjennom krigen vært svært avhengig av våpenstøtte fra vestlige land. Samtidig med at fullskalakrigen nå går inn i sitt tredje år, virker imidlertid denne støtten å være langt mer usikker enn tidligere. I november i fjor gikk Ukrainas visestatsminister Olha Stefanishyna ut og advarte europeiske land mot krigstrøtthet. Samtidig la hun til at ukrainerne har akkurat den samme innstillingen nå som ved utbruddet av krigen to år tilbake. 

– Vår besluttsomhet forblir den samme, sa hun den gang ifølge en artikkel i Nettavisen. 

Dette er et budskap som finner gjenklang hos Oleksandra Deineko. 

– Ukrainere er selvfølgelig slitne, men moralen er på ingen måte svekket. De fleste tror fortsatt at vi kommer til å vinne krigen. 

Hun mener internasjonale medier har et for stort fokus på krigstrøtthet, og skulle ønske de heller fokuserte mer på hva som kommer til å skje dersom støtten til Ukraina forsvinner. 

– Man må vise Russland at de ikke bare kan bryte alle slags lover og regler uten at det får konsekvenser. 

Samtidig kommer hun med en advarsel til Europa. 

– De kommer ikke til å si seg fornøyd med kun Ukraina. 

Hjem til Hokksund 

Tilbake på språkkafeen tirsdag ettermiddag går samtalen vår med Anastasiia, Valentyn og Antonina mot slutten. 

Etter å ha tatt noen bilder utenfor bygget, går Valentyn inn igjen for å få med seg siste del av språkkafeen. 

Antonina og Anastasiia bestemmer seg derimot for heller å dra hjem, de er begge slitne etter en lang dag med mange forelesninger. 

Vi følger Anastasiia gjennom et snøfylt og isete Oslo sentrum i retning Nationaltheatret. Det er herfra hun skal ta toget hjem. 

Enn så lenge betyr det Hokksund, men hvor mye lenger det er sånn, er usikkert. En ting er hun likevel klar på: Stedet hun kaller hjemme, vil aldri hete Russland.