Lag på lag, men ingen kjerne

Megaloman 

Hva: Standup 

Hvem: Lars Berrum 

Hvor: Cosmopolite

Tidligere i vinter skrev Morgenbladets Aksel Kielland en artikkel som tok for seg et lite stykke humorhistorie: Hvordan komikerne de siste tiårene har beveget seg bort fra å produsere vellagde og kvalitetstunge sketsjer og TVserier til i større grad å opptre som seg selv i lettfordøyelig, konkurransedrevet reality og i humorkollegaenes podkaster. Det de i stedet tilbyr, er en følelse av innpass og fortrolighet med karismatiske og gemyttlige komikere, hevdet Kielland. 

Lars Berrum, som man brått kan forestille seg som betegnende for denne utviklingen, er likevel nå aktuell med sin tredje og siste forestilling i en trilogi hvor han på litt snublete, men sjarmerende vis har forsøkt å forstå hvem han har vært (Tuttifruttiland), hvem han er (Amor Fatigue) og til sist hvem han ønsker å bli (Megaloman). Der de to foregående showene benyttet seg av henholdsvis Ibsen og Nietzsche som (svært uforpliktende) røde tråder, er det i denne omgang den angstfylte dansken Søren Kierkegaard som har fått lov til å bistå Berrum som eksistensielt bakteppe. 

Etter at Jonis Josef har varmet opp med publikum med et trygt, men morsomt sett, trer Berrum ut på scenen, to meter høy og ikledd karatedrakt. Til å begynne med virker det svært lovende, for i første halvdel er Lars Berrum morsom, sjarmerende og sympatisk der han gjøgler av gårde med et tilsynelatende utømmelig energilager. Latteren sitter løst blant publikum, det er nesten påfallende hvor mye de frammøtte ønsker at han skal lykkes, og man merker derfor hvordan det går en iling av uro gjennom salen idet han plutselig famler med ordene i den lange åpningsmonologen, først i kjent Berrum-stil, men så igjen og igjen. Den kollektive angsten i salen forløses ikke før Mattis Herman Nyqvist plutselig viser seg blant publikum og korrigerer ham. Det blir her tydelig at Lars Berrum har andre planer for kvelden enn det som det har vært rimelig å forvente seg. Nyqvist spiller rollen som fortvilet teaterregissør og gir instrukser til Berrum, og det er tydelig at vi befinner oss midt i en prøveforestilling: Showet er «uferdig» og modelleres underveis. Forestillingen skal dekonstrueres og brytes ned, et metagrep som er trettende allerede før ensemblet av kjente fjes begynner å dukke opp. 

Det er et noe feigt triks, fordi Berrum på et vis helgarderer seg når han stadig rakker ned på sitt eget show, og dette kontinuerlig selvrefererende og liksomsmarte formgrepet er heller ikke særlig interessant i seg selv, med mindre det da kan tilføre showet noe nytt, annet enn flere meta-lag. Man kan tenke seg at det er ment å skulle bryte ned avstanden og med det bevege seg inn i det insisterende fortrolige, det usikre og eksistensielt tvilende. Men ofte kreves det en viss avstand for å holde det relevant og interessant. Kunsten må gjerne være personlig, men ikke privat. Det endelige resultatet er en forestilling som er ganske rotete, oppstykket og uten flyt, retningsløs og nesten vilkårlig i sine revy-aktige sidestikkere. Alle kjenner alle – anything goes. 

Men det er mye vilje, innlevelse og god humor også, særlig når Berrum står tradisjonell standup. Man skal være passe surmaga om man ikke syns det er moro når Berrum ad omveier forteller historier fra livet sitt som er personlige, men også gjenkjennelige og interessante. Det er utvilsomt noe Berrum mestrer til fingerspissene, men det kjennes samtidig som et parti han bare må krysse av, som for å si: Nå har jeg gjort litt standup, og dette kan jeg, men det er ikke det jeg er her for å gjøre. 

Det er fristende å gjøre som Berrum selv og låne fra Ibsen: «Megaloman» er som løken, lag på lag og ingen kjerne.