Laber valgdeltakelse på Oslomet

Mellom 6. og 12. november var det studentparlamentsvalg ved Oslomet. Nå er resultatene klare og parlamentet viser til rekordhøy oppslutning. Valgoppslutningen på 8,7 prosent er en dobling fra i fjor. 

Lederen for Studentparlamentet ved Oslomet Henriette Bøe sier hun er fornøyd, og kaller økningen for «helt fantastisk».

Blant studentene på universitetet er ikke stemningen like optimistisk. Flere av studentene Universitas har snakket med, sier de er usikre på hvor mye valget egentlig har å si. 

Lærerstudent Rawls Mohammadi droppet å stemme fordi han synes sakene til parlamentet er irrelevante for hverdagen hans.

Mangel på informasjon

Bøe forteller at Studentparlamentet har lagt ned større innsats for å oppmuntre og stimulere til valgdeltakelse, sammenlignet med tidligere år. De har innført flere nye tiltak, som direktesendt SMS til alle studenter. I tillegg har de hatt stand med både boller, kaffe og lykkehjul.

– Målet har vært å øke synligheten til studentparlamentet, gjøre det lettere for studentene å engasjere seg og stemme ved valget, sier Bøe.

Det er ulike meninger blant studentene om hvor godt det har fungert. Fysioterapistudentene Mina Sørby (20) og Selma Paulsrud (20) mener det var lett å få med seg at det var valg til Studentparlamentet, fordi det sto folk på stand på campus. 

De forklarer likevel at de ikke vet så mye om hva Studentparlamentet gjør, og at den avgjørende årsaken til at de stemte var en helt annen.

– Jeg stemte fordi jeg kunne snurre på et lykkehjul og vinne premier, sier Sørby.

De synes ikke de på stand forklarte så mye om hva valget gikk ut på, og hva de ulike kandidatene sto for. Paulsrud sier hun bare valgte en vilkårlig kandidat når hun stemte, fordi det var enklest.

– Jeg tok bare kandidaten som sto øverst på lista, sier Paulsrud.

Lærerstudent Rawls Mohammadi stemmer i. Han har fått med seg at det har vært valg, men droppet å stemme fordi han ikke helt vet hva Studentparlamentet er og ikke skjønner hva de gjør.

– Det hadde for eksempel vært fint hvis en kandidat kom på besøk i en forelesning og fortalte litt om parlamentet, sier Mohammadi.

Gjennomfører personvalg

Oslomet har et annet valgsystem enn for eksempel Universitetet i Oslo (UiO). De benytter seg av personvalg, ikke et listesystem. Bøe forteller at universiteter med personvalg historisk sett har fått lavere oppslutning enn de som bruker et listesystem.

Personvalg vil si at kandidatene stiller som uavhengige representanter uten tilhørighet til en organisasjon eller politisk orientering. De representerer ingen konkret parti eller liste, men stiller som seg selv, med sine personlige kampsaker og ønsker. 

Istedenfor å representere et parti blir de valgt inn som representant for det fakultetet de studerer ved.

Elias Beisvåg er en av dem. Han er nylig innvalgt som fast representant i Student- parlamentet, og sier han gleder seg til å representere studentene ved Oslomet. Hans hovedsaker i valgkampanjen har vært flere lesesalsplasser og økt støtte til foreninger. 

Han mener det er gjennomslagskraft i at dobbelt så mange studenter stemmer i år.

– Jeg tror det gir større troverdighet i møte med ledelsen på universitetet og gir mer rom til å legge føringer enn man har kunnet gjort før, sier han.

Bøe mener at personvalgsmodellen har flere fordeler enn ulemper på Oslomet.

– Personvalgsmodellen gjør at vi kan rekruttere kandidater fra et bredere spekter av studentmassen og at vi får enda flere kandidater som ikke nødvendigvis har noen form for politisk erfaring, sier Bøe.

– Så du vil ikke endre valgsystem selv om personvalg statistisk sett får mindre oppslutning enn listesystem?

– Jeg tenker heller at vi må se på at de ulike universitetene består av ulike studentmasser. En Oslomet-student er relativt forskjellig fra en UiO-student, og jeg tror studentene på de ulike universitetene opererer litt ulikt. 

– Å forstå det er et viktig verktøy for å finne ut hvordan man kan få mer engasjerte studenter, fortsetter hun. 

Mangel på relevans

Valgforsker Johannes Bergh ved Institutt for Samfunnsforskning sier at mangelen på valgdeltakelse kan tolkes som et signal.

– Å la være å stemme kan være et tegn på at man opplever at det ikke er noe viktig på spill, og at sakene på dagsordenen ikke betyr noe for en selv, hevder Bergh.

Dette bekrefter Mohammadi. Han sier han slet med å forstå hvordan sakene til kandidatene var relevante for ham, og hvorfor det skulle ha innvirkning på hans hverdag. Det gjorde han mindre motivert til å stemme.

– Jeg skjønner ikke hvordan sakene kandidatene representerer skal bety noe for meg.

Mer debatt = mer stemmer

Bystyrerepresentant Abdullah Alsabeehg er nestleder i valgstyret i Oslo kommune. Valgstyret jobber med forberedelsen og gjennomføringen av både stortings- og kommunevalg. 

Alsabeehg er tidligere varaordfører i Oslo og har ledet en arbeidsgruppe som har jobbet aktivt med tiltak i Oslo kommune for å få opp valgdeltakelsen.

Han mener det er en tydelig sammenheng mellom lav valgdeltakelse blant andregangsvelgere på nasjonalt nivå og utfordringene i studentpolitikken. Han spekulerer om unge voksne er i en livsfase med mye oppbrudd og endringer. 

Studentene har ikke nødvendigvis så mye overskudd, hverken i tid, penger eller sosialt, hevder han. Da er det politikerne sitt ansvar å presentere saker som oppleves som viktige og aktuelle for studentene, også i studentpolitikken, sier Alsabeehg.

– Man må prøve å skape debatt rundt saker som studentene engasjerer seg for. Det gjør det lettere for de kaste seg inn i ting.

Han mener også politikere har et ansvar for å vise til resultater, og at dette er et viktig virkemiddel for å skildre hvordan studentpolitikken kan gjøre en forskjell.

– Vi må få mer fram hvordan studentpolitikken er koblet på resten av byen og kan skape positive ringvirkninger i sitt nærmiljø, avslutter bystyrepolitikeren.