Gutta sliter, men få ber om hjelp

I et forsøk på å møte et voksende behov for psykiske helsetilbud, skulle SiO psykisk helse arrangere samtalegrupper for mannlige studenter. 

Lavterskeltilbudet ble derimot avlyst. 

Det var rett og slett ikke nok av gutta som meldte seg på. Kjipt og skuffende, mener en av de få påmeldte, Morten Bjerkelund (27). 

– Vi kan ikke synes synd på oss selv og så ikke delta på tilbudene som finnes. Hvis man skal løse guttekrisen, er det viktig å bidra ved å faktisk bruke den hjelpen og benytte oss av tilbudene vi har, sier Bjerkelund. 

Tilbud uten interesserte

Det var ved starten av semesteret at Bjerkelund oppdaget samtalegruppene mens han bladde seg gjennom kurstilbudet på SiOs nettsider. Psykologistudenten ble positivt overrasket for at SiO er på ballen ved å ha et slikt tilbud. 

– Jeg var veldig glad for at det fantes et tilbud. Jeg har behov for det til en viss grad selv, men så er det om å gjøre å ikke dysse ned behovene man har, som kanskje er en litt “guttete” måte å være på, sier han. 

Bjerkelund har vært med i en samtalegruppe tidligere, og var fornøyd med tilbudet. Derfor meldte han seg på denne. Nå hadde han et ønske om å lære om alt fra forventninger til familie og venner, til ensomhet og forhold til kropp og trening. 

Men den positive overraskelsen ble til skuffelse, da det få dager før oppstart tikket inn en melding fra SiO i innboksen: 

«På grunn av få påmeldte må vi dessverre avlyse vårens gruppe. Vi beklager dette på det sterkeste og håper på å kunne gjennomføre ny gruppe til høsten», sto det i meldingen, som Universitas har lest. 

Gutta ber ikke om hjelp

Avlysningen av samtalegruppen gjenspeiler en negativ trend. Et fåtall av gutter ber om psykisk helsehjelp. 14 prosent av mannlige studenter har oppsøkt psykisk helsehjelp, sammenlignet med 25 prosent av kvinnelige, ifølge Studentenes helse- og trivselsundersøkelse for 2022 (SHoT).

Og uten etterspørsel, ingen tilbud. Derfor oppfordrer Bjerkelund gutta til å delta i tilbud som SiOs samtalegrupper. 

– For at saken skal bli tatt på alvor, så må man vise at man trenger den hjelpen, ellers vil tilbudet verken opprettholdes eller bli bedre, sier han, og legger til: 

– Det blir ikke mer penger til psykisk helse i statsbudsjettet hvis ingen sier ifra når de har det kjipt.

SiO Helse bekrefter også selv en skeivfordeling i hvor ofte kjønnene ber om hjelp. 

Rådgiver i SiO Helse Halvor Dahle som skulle ledet samtalegruppa, skriver følgende i en e-post til Universitas:

«Det en tendens at det kanskje er flest kvinnelige studenter som tar kontakt, selv om det også er vanlig for mannlige studenter å ta kontakt.»

Manglet én påmeldt 

Samtalegruppene for mannlige studenter ble først prøvd ut i 2020. Halvor Dahle forklarte da til Universitas at initiativet kom fordi mannlige studenter generelt har mindre sosiale nettverk enn kvinnelige. 

«Shot-undersøkelsene fra de siste årene rapporter om høy grad av ensomhetsfølelse blant studenter, og vi tror en slik samtalegruppe både kan forebygge og redusere ensomhetsfølelse, samt bidra til å normalisere en del av de utfordringene gutta står i» skriver han. 

Den gangen var interessen stor nok til at gutta deltok. 

På tross av at de prøvde å reklamere for tilbudet gjennom egne nettsider, sosiale medier og i direkte møte med studenter, var det for få som meldte seg på. 

«Det var 3 studenter som var påmeldt, og vi hadde et minimum på 4 påmeldte for å gjennomføre.» skriver Dahle. 

Temaene som ville blitt diskutert inkluderte livsmestring, relasjoner og sosialt nettverk, ensomhet, utenforskap, og fysisk- og psykisk helse. Målet var hverdagslige temaer med lav terskel for deltakelse. 

«Ideen er at vi gjennom en åpen, nysgjerrig og respektfull dialog kan få større perspektiv på temaer som angår hverdagen vår.» ifølge Dahle. 

Høy eller lav terskel?

Hvorfor mange tydelig sliter med å ta steget mot å be om hjelp, gjennom blant annet samtalegrupper, forstår Morten Bjerkelund godt. 

For noen vil det være tidsklemma. Samtalegruppene skulle gå parallelt med semesteret fem ganger. Dette vil for noen være for mye i en allerede hektisk timeplan. 

– Det er en viss terskel. Folk er opptatte og liker å chille og tenke på egne ting. Kanskje skulle SiO senket terskelen litt, for å gjøre det enklere å delta, sier han. 

Bjerkelund stiller spørsmål ved om SiO kunne, eller burde, gjort mer for å tiltrekke seg flere deltakere. 

– Skal det være SiO sitt ansvar å informere? De kunne kjørt mer reklame, men samtidig kan du ikke bestemme at noen skal være med. 

– Tror du SiO kunne gjort en bedre jobb for å få folk til å melde seg på? 

– Jeg har ikke noen grunn til å sitte her og kritisere SiO. Jeg synes det er bra at de iallefall prøver. 

Enkelte vil også kunne nøle fordi de ikke føler seg “syk nok” til å oppsøke psykisk helsetilbud, tror Bjerkelund. Uansett hvordan helsa er, bør det alltid være åpent for å delta, mener han. 

– Psykisk helse er litt som trening. Du må ikke være i elendig form for å trene, og du trenger ikke ha en psykisk lidelse for å bruke lavterskeltilbud. Det er ikke sikkert SiOs tilbud er perfekte for akkurat deg, men da må man se hva som funker og hva som ikke funker. 

Også rådgiver Dahle trekker frem at terskelen for deltakelse kan føles høy for mange. 

«Vi tror at det for mange føles som en høy terskel å be om hjelp, fordi en kanskje er usikker på om det en synes er vanskelig er “stort nok”. I tillegg kan det være utfordrende for en del å snakke med venner eller familie om ting som de aldri har snakket om før – for eksempel “hvordan en egentlig har det”, uten at det kanskje føles som en risiko.» skriver Dahle. 

På spørsmål om hvorfor få mannlige studenter til å melde seg på til samtalegruppa, svarer Dahle: 

«Det forsøker vi alltid å finne ut, men erkjenner at vi ikke alltid når gjennom med nok informasjon.». 

Langt å gå 

Det ligger kanskje en viss sannhet i at kvinner er flinkere til å snakke om følelser enn menn, mener psykologistudenten Bjerkelund. Derfor kunne samtalegruppen bli en god start for mange.

– Det gir et annet fellesskap. De temaene går man litt forbi i dagligpraten, kan bli snakket om i en komfortabel og ufarlig setting. Det kunne vært et sted hvor man er enda friere, en god start for mange, sier han. 

Selv har han opplevd at gutta har blitt mer åpne om både følelser og psykisk helse de siste åra, men fremdeles er man ikke i mål. 

– Man har fortsatt mye å gå på, avslutter Bjerkelund.