Patenter kan være verdt enorme summer. Denne forskeren mener UiO har gitt bort hennes

– Det er fryktelig vanskelig for meg å lese noen av ordene i disse tekstene, erkjenner advokat Sverre Lilleng i sitt innledningsforedrag.

Han ser ned på det fagtunge bevismaterialet. En rekke farmasøytiske patentsøknader ligger side om side med en doktorgradsavhandling. Tekstene er kanskje tungleste, men flere steder er de helt identiske. Problemet er bare at forfatteren ikke er den samme.

– Det er tilfeldig at vi har markert likhetene i blått, men det er likevel en blåkopi det er snakk om, sier advokat Mass Anders Hus.

Mellom Lilleng og Hus sitter den norsk-iranske forskeren Roya Sabetrasekh. Avhandlingen er hennes. Om hun også burde hatt eierskap til de andre dokumentene, skal Oslo tingrett ta stilling til i løpet av de neste dagene. UiO risikerer å bli erstatningsansvarlig overfor Sabetrasekh dersom de har medvirket til at hun ikke har rettigheter til sin egen oppfinnelse.

Patentsjokket

Saken strekker seg flere år tilbake i tid. I 2006 blir Sabetrasekh ansatt som doktorgradsstipendiat ved det Odontologiske fakultet ved UiO. Sommeren samme år oppdager hun en ny måte å dyrke frem benceller på. Oppdagelsen begeistrer Sabetrasekhs doktorgradsveiledere. De gir henne imidlertid beskjed om at det ikke er mulig å patentere idéen.

Tre år senere oppdager Sabetrasekh at forskningen hun bruke til sin avhandling er gjengitt ordrett i patentsøknader fra det private firmaet Ascendia. Gjennom patentsøknaden blir Ascendia eiere av den bioteknologiske oppfinnelsen. Oppfinnelser på dette feltet har tidligere gitt store inntekter til patenthaverne.

Brennpunkt-dokumentar

Sabetrasekh varsler UiO, som oppretter en klagesak. Klagenemnda konkluderer imidlertid med at Sabetrasekh ikke har status som oppfinner ettersom hun ikke har gjort noen ny oppfinnelse. NRK Brennpunkt kunne i 2014 avsløre at én av Sabetrasekhs veiledere, som var påklaget part i klagesaken, var i tett kontakt med klagenemnda. Nemnda skal da ha tatt veiledernes syn til følge, og gjengitt hans argumenter i sin avvisningsbegrunnelse til Sabetrasekh.

På spørsmål fra NRK Brennpunkt forsvarer Sabetrasekhs veiledere klagenemndas vurdering

– Ascendia hadde patent på gelen. Vårt [Sabetrasekhs] bidrag var bare et av kronbladene på en blomst de i utgangspunktet hadde, uttalte professor og veileder Janne Reseland til NRK.

Dette tilbakevises på det sterkeste av Sabetrasekhs advokater. De påpeker at selskapet ikke hadde patent på gelen. Patentet gjaldt derimot en konkret måte å bruke gelen på.

– Ascendia hadde fra tidligere patent på å bruke gelen til å dyrke insulinproduserende celler. Sabetrasekh brukte derimot gelen til å dyrke benproduserende celler, sier Lilleng, og gjør et poeng av gelens mange bruksområder.

– Gelen har svært mange anvendelsesområder. Den kan brukes i alt fra maling og sement til brødbaking og øyedråper

Hvem eier idéen?

Hus og Lilleng bruker store deler av innledningsforedraget på å argumentere for at Sabetrasekhs forsøk sommeren 2006 er å regne som en «oppfinnelse» etter arbeidstakertakeroppfinnelsesloven § 1, jamfør patentloven § 2. Det er dette som er stridens kjerne. Dersom forsøket oppfyller lovens vilkår til «oppfinnelse» har Reseland og Lilleng krenket Sabetrasekhs opphavsrett og påført henne et tap ved å tillate Ascendia å søke patent på hennes arbeid. Erstatningskravet rettes mot UiO fordi universitetet har et arbeidsgiveransvar ovenfor sine ansatte.

Mot dette anfører UiO at Sabetrasekhs forskning ikke er en oppfinnelse fordi arbeidet ikke har vært selvstendig. Reseland hevder at hun ga Sabetrasekh i oppgave å gå frem på den måten som gjorde at hun oppdaget metoden for å dyrke frem benproduserende celler. Også dette blir kontant avvist av Lilleng. Han hevder at Sabetrasekh ikke var gitt i oppgave å forske på det hun oppdaget.

– Som nyansatt jobbet Sabetrasekh gjennom sommeren. Veilederne hennes hadde dratt på ferie da hun gjorde oppdagelsen, forteller han, og viser til at oppdagelsen inngikk i Sabetrasekhs doktorgradsavhandling. En særlig selvstendig karakter er en forutsetning for å få en slik oppgave godkjent.

Veilederens hemmelighold

Sabetrasekhs advokater er spesielt kritiske til handlingene til veileder Lyngstadås. De peker på dokumentasjon som viser at Lyngstadås visste at Ascendia planla å patentere Sabetrasekhs funn. Lyngstadås skal også ha bidratt med faglige råd til Ascendias patentsøknader. I sitt sluttinnlegg hevder advokatene at UiO ved Lyngstadås har operert i en dobbeltrolle. Sabetrasekh trodde at arbeidet hennes hadde et selvstendig forskningsformål, og ble aldri informert om at arbeidet hennes fortløpende ble formidlet til et privat selskap.

Mot dette anfører UiO at Lyngstadås i denne sammenhengen opptrådte som konsulent for Ascendia, og ikke som ansatt ved UiO. Dette avvises av Sabetrasekhs advokater.

– Det er ingenting som tyder på at Lyngstad opptrådte på en annen måte enn han alltid har gjort – på vegne av UiO, slår Lillengen fast.