Avkledd for kunsten

På Centrum Athletica står en utsvettet student og nøler i trappen mellom treningsstudio og garderobe.

– Øh... begynner han.

Jan Marius Kiøsterud introduserer seg, og forklarer at han observerte min kropp i uttøyningssituasjonen, hvilket avslørte interessante fasonger. Og at han har studert keramikk ved kunstfag på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) siden høsten 2008. Så tar han sats, og letter hjertet:

– Vil du stå modell for meg?

Et finurlig sjekketriks. Eller finner han inspirasjon i meg? Å være en kunstners muse virker eksklusivt. Og litt skummelt. Særlig siden det snart blir klart at jeg må av med klærne. Men hva kan egentlig skje?

– Ok. Hvis jeg kan skrive om det, sier jeg.

Kiøsteruds atelier prydes av utstillingsdukken han fant i en container, stolen han reparerte med gaffateip, samt andre ting han har plukket opp fra gata. Vi småprater nervøst. Han har en kartong rødvin. Jeg finner fram blokken. Han setter på Jahn Teigens «Det vakreste som fins». Jeg ler. Han synger med så det runger i tak og vegger.

Fem-seks glass senere faller klærne. Kiøsterud tegner. Riktig hyggelig er det – å vekselvis stå på gulvet, ligge på en madrass, og sitte på en krakk mens jeg sipper rødvin og betraktes av et interessert blikk. Vi avtaler å møtes en gang til.

I en undervisningstime i croquis – kjapp skissering av den nakne menneskekroppen – er vanligvis begge kjønn representert, og en naken kropp i sentrum. Likevel utarter ikke timene til orgier. For bare modellen er avkledd, og hun veksler kun få ord med studentene som er opptatt med å stirre og skrible.

Kirsten Kokkin er skulptør, og underviser i croquis ved KHiO. Hun bekrefter at modellens kropp kun brukes som et middel for å lære å tegne.

– Det hefter ikke noe seksuelt ved timene, sier hun.

Hva da når objektet småpratende og brisen intervjuer kunstneren i dennes private atelier? Kokkin tror ikke det forandrer saken nevneverdig, siden det er uvanlig blant kunstnere å vektlegge det erotiske ved en naken modell.

– Få kunstnere fokuserer på det, sier hun.

Kiøsterud bekrefter regelen. Han ønsker modellen i en mer privat setting fordi det er vanskelig å få ro i timene i croquis, hvor veldig mange studenter er samlet rundt samme objekt.

– Slike timer er stressende, sier han.

Billedkunstner og sadomasochist Hans Petter Stubergh er uenig. Han mener SM (Sadomasochisme) og kunst, er fenomen som kan belyse hverandre. I sine første studieår tegnet han stort sett nakne damer, og innrømmer mye ståpikk under tegningen.

Også i timene i croquis.

– Men pikken min gikk inn i kunsten, ikke i modellene, sier han.

Han forklarer at blyantlinjene som former den nakne modellen kan minne om striper etter piskeslag og tau. Men det er særlig i leirens konsistens og skulpturens tredimensjonale form han ser paralleller.

– Når jeg binder en kvinne, er jeg en erotisk sadoskulptør, og hun en erotisk masoskulptur, sier han.

Stuberg vil gjerne tilføre artikkelen min noe, og foreslår at jeg kommer innom hans atelier.

– Du kan gjerne intervjue meg mens jeg tegner deg naken.

Få timer senere møter jeg en bebrillet og smilende Stubergh som viser meg inn i sitt atelier med to tatoverte armer. Veggene skriker i fargerike malerier. De fleste av dyr. Et halvferdig bilde av en blå undulat tørker på et staffeli. En stor kjetting henger fra taket.

– Denne har jeg bundet flere flotte kvinner i, sier han.

Naken mellom undulat og Dominerende Sadist står jeg der, klar med blokk og fotoapparat. Helst vil han tegne meg bakfra eller bundet. Vi blir imidlertid enige om en hakket mindre støtende posisjon. Forfra skrævende på en stol. Stillingen krever sitt av konsentrasjon, og Stubergs ansikt er skjerpet. Han lar blyanten svinse over papiret.

– Nå tenner jeg, sier han.

Og papiret gjennomgår Stuberghs begjær.

– Tanken har ikke slått meg, sier Kiøsterud.

Han finner fint lite sadomasochistisk i stemningen når vi atter møtes i hans atelier. Likegyldig til det kjønnslige ved min kropp, er han imidlertid ikke.

– Siden vi har en relasjon, og du er en naken kvinne som vandrer rundt i mitt atelier – er det klart noe erotisk spiller inn, sier han.

Han ønsker å tegne akkurat meg – fordi han finner kroppen min fascinerende, og ikke forstår den fullt ut. Min smale midje som glir inn i mine brede hofter, er formene han jobber kunstnerisk med.

Men først og fremst er han generelt glad i kropp:

– Jeg elsker menneskekroppen, sier han.

Kiøsterud gnir seg i hendene. Hansker træs på. Hønsenetting klippes med tang. Gipsen får en runde i en krukke vann så den blir bløt – og kan bres over nettingen. Den hvite klumpen tar form. Den ligner meg. Fra navlen og ned. Selv om tonen mellom oss er god, er jeg mest interessert i artikkelen. Og han i skulpturen. Vi jobber.

Da jeg ville ha oss inn i avisa ble han først betenkt. Fordi han ikke fikk full kontroll. Nå mener han det er fint å dele på regíen.

– At du skriver om det, og dermed tilfører aspekter jeg ikke kan styre, gir prosjektet en ny dimensjon.