Skjulte skatter fram i lyset

– Velkommen til lekegrinda mi, sier førstekonservator Rune Selbekk og gliser.

Det er en umåtelig dyrebar lekegrind han har å boltre seg i. Denne søndagen er det nemlig sjeldne mineraler, meteoritter og edelsteiner som for første gang vises fram på Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo.

Et knippe steinentusiaster, hobbygeologer og allment nysgjerrige har samlet seg til en real skattejakt, og estetisk så vel som intellektuell stimuli.

Overvurdert bling

Den første skatten vi kaster oss over er en diger sølvkrystall fra Kongsberg. Dette er verdens mest unike sammensetning av krystaller, og den største skatten i kista. Vidunderet inneholder tjue krystaller, hvorav ti av dem er tvillinger, noe som er meget sjeldent.

– På slutten av 1700-tallet var Kongsberg skremmende nær å bli hovedstad i Norge, på grunn av nettopp sølvutvinningen, forklarer Selbekk. Vi ymter frampå et spørsmål om verdien av krystallen.

– Det er hemmelig, sier Selbekk lurt. – Men du kan si at man kunne fått seg både en og to og tre villaer på Montebello for den sølvklumpen der.

Gruppa beveger seg videre mot smykkesteinene og forventningene bygger seg opp. Det er jo her de virkelige verdiene ligger, diamantene, smaragdene, juvelene, eureka!

Selbekk synes derimot at diamanter er kjedelige. Han har tydeligvis aldri vært kvinne.

– Smykkesteinene er antageligvis den delen av utstillingen som er minst verdt rent økonomisk, sier han.

– Det eneste som gjør dem interessante er at om de bruker mer enn 48 timer på å bryte seg gjennom mantelen (en del av jordas indre, journ.anm.) omformes diamanten til grafitt, som vi bruker blant annet i blyanter.

Det er altså små marginer som skiller diamantene i Dronningens smykkeskrin fra blyanten du holder i den svette, arme studenthånda di.

Skatter fra andre planeter

Skattejakten fortsetter forbi «Best of»-seksjonen. Her finner man blant annet krystallen «Topas» fra Tsarens gruve i Russland. Den ble kjøpt av svenske herr Flink (ja, han heter faktisk det) i 1907 og havnet etter hvert her på museet. Det er den mest verdifulle av sitt slag som befinner seg utenfor Russlands grenser.

– Hvor mange villaer på Montebello får du får denne da?

– Det blir ikke så mange villaer for denne krystallen, men en staselig bil blir det kanskje.

Slutten på omvisningen er viet til meteoritter, og her finnes samtlige av de fjorten meteorittfunnene vi har i Norge, med unntak av én som befinner seg på Norges Teknisk-naturvitenskapelig universitet i Trondheim. Aner vi en ny stjernekrig?

– Jeg håper vi skal klare å få den siste i samlingen hit til museet – vi satser på det, sier Selbekk.

En liten bit av månen og en liten bit av mars ligger trygt forvart i glassmonteren sin, og her er vi tilbake i Montebello-klassen, for dette er store greier.

Førstekonservatoren maler et bilde for å bringe prosessen nærere, når han skal illustrere meteorittens reise gjennom rommet.

– Det er som å kaste en snøball i helvete. Snøballen skal rekke å komme fram før den smelter, og i tillegg skal den treffe et bestemt mål.

Selv om det blir vanskelig å forestille seg hvor mange luksusvillaer man kunne ha skaffa seg for hele samlinga, er utbyttet stort nok både estetisk og intellektuelt.

En vellykket skattejakt med nye juveler – dog i mindre konsis form – til å legge i sin egen, mentale skattekiste.