Sjenert poet

– Jeg følte meg nok litt fortapt da jeg gikk på Blindern, ihvertfall den første tida. Det var mange disipliner å forholde seg til, og det var vanskelig å få oversikt. I ettertid skulle jeg ønske jeg hadde slappet mer av. Jeg har flere ganger tenkt at jeg skulle ønske jeg var student i dag. Mest av alt for å høre hvordan folk tenker, men også fordi jeg har mer erfaring og en annen trygghet nå. På den tiden var jeg veldig sjenert. Jeg hadde mer enn nok med bare å holde ut, og deltok ikke så mye på det sosiale.

Men for sjenerte jenter var det også spenning.

– Det var nok noen avstandsforelskelser, ja. Det er jo ofte en spesiell atmosfære på lesesalen, og til dels kjedelig. Da blir jo menneskene rundt desto mer spennende. Man får en spesiell relasjon til de man ser der – man kjenner dem ikke, men likevel vet man hvem de er. Jeg kan møte igjen folk nå 20 år etter og huske ansiktene deres fra lesesalen.

Den prisbelønnede poeten ser tilbake på tiden på Blindern med blandede følelser.

– Da jeg tok engelsk var jeg ganske uerfaren, og jeg kom mer eller mindre rett fra videregående. Derfor følte jeg meg litt svak muntlig, og selvtilliten var ikke den høyeste. Men man bygger opp en selvtillit bare ved å komme igjennom. Så jeg er glad jeg holdt ut og sleit meg igjennom studiene. Det har gitt meg mye i ettertid.

Hødnebø minnes timer i engelsk intonasjon hvor to og to elever satt inne på professorenes små kontorer og øvde uttale, og kveldskurs i engelsk med vinservering siste forelesning. Men ikke alle minnene er like hyggelige.

– Jeg husker en gang vi hadde en vikar i amerikansk poesi som braste inn i klasserommet og ba meg lese høyt for hele klassen. Jeg ble rammet av akutt afasi. Det var overhodet ikke morsomt. Den opplevelsen satt i lenge.

Når hun skal trekke fram de mest positive opplevelsene fra studietiden, kommer poesien raskt på banen.

– Det beste var når engasjerte forelesere introduserte oss for mye spennende litteratur.

Hødnebø forteller hvordan hun og forfatter Gro Dahle i studietiden utvekslet brev med dikt og tekster.

– Selv om vi bodde i samme by og gikk på samme studium, begynte vi å sende brev til hverandre med dikt vi hadde lest og anbefalinger av forfattere. Etter hvert begynte vi også å sende selvproduserte tekster, og ga hverandre tilbakemelding på det. Dette var før noen av oss publiserte noe som helst, men det var veldig lærerikt og viktig.

Hødnebø oppsummerer det viktigste hun lærte på Blindern slik: Fokuser på det du interesserer deg for. Selv om det er mye som må leses fordi det står på pensum, er det viktig å sette av tid til det man synes er spennende. Man har lett for å tenke at alt skal være så matnyttig, men man må prioritere det man liker.

– Jeg tror også det er viktig å komme seg bort fra Blindern innimellom. Verden kan fort bli litt snever hvis man bare møter studenter hele tiden. For alle trenger å koble ut og møte andre mennesker, og ikke minst bare gjøre det man har lyst til.