Mener Nedkvitne bør anke

Historieprofessor Arnved Nedkvitne fikk i 2009 sparken fra UiO på grunn av det universitetsledelsen oppfattet som krenkende e-poster, og på grunn av at han nektet å møte ledelsen for å snakke om e-postene. Han saksøkte universitetet, men tapte i tingretten. Fredag 11. mars ble det klart at Nedkvitne også tapte ankesaken i Borgarting lagmannsrett.

Bør anke igjen

Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen mener at dommen bør ankes. Ifølge han dreier saken seg om grensene for universitetsansattes lydighet, og om professorer fritt kan kritisere ledelse og kolleger.

– Et problem med dommen er at domstolen mener at det var legitimt for universitetsledelsen å gripe inn overfor Nedkvitne på grunn av hans ytringer, sier Bernt.

Nedkvite vet ikke om han kommer til å anke dommen til Høyesterett.

– Det er et økonomisk spørsmål. Men jeg ønsker å anke om det er mulig å vinne.

Med tap i lagmannsretten øyner Nedkvitne få muligheter til å få tilbake jobben som professor. Likevel vil han forstette å forske på middelalderhistorie.

– Det eneste jeg kan er å forske og undervise, sier han. – Uten faget er jeg ingenting.

Tilfreds universitetsdirektør

Universitetet begrunnet oppsigelsen av Nedkvitne med at han nektet å møte ledelsen til samtaler om arbeidsmiljøet ved Institutt for arkeologi, konservering og historie. Nedkvitne mener på sin side at han ble motarbeidet av instituttet, og at møtene var ment å være irettesettelser for e-postene han sendte.

Lagmannsretten ga universitetet medhold, og skriver i dommen at Nedkvitne hadde «avskåret seg fra muligheten til dialog om sine synspunkter om hva som ville bedre arbeidsmiljøet ved instituttet.»

– Universitetet er tilfreds med dommen og at det nå kan bli satt en sluttstrek for en langvarig og vanskelig personalsak, sier universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe.

Professor i molekylærbiologi ved UiO, Kristian Gundersen er ikke like fornøyd med universitetets innsats.

– UiO prosederte i retten på at Nedkvitnes ytringer var oppsigelsesgrunn. Jeg skammer meg over at min institusjon utfordrer ytringsfriheten på denne måten.

Omstridt ytringsfrihet

Dommen slår fast at saken ikke dreier seg om ytringsfrihet for akademisk ansatte.

«Det er ikke ytringene i seg selv, men de konsekvenser de over tid har hatt for arbeidsmiljøet for en del kollegaer, herunder kollegaer i ledelsen ved instituttet, og Nedkvitnes unnlatelse av å gå i reell dialog om disse forholdene, som i hovedsak bærer Avskjedsvedtaket», heter det i dommen.

Jan Fridthjof Bernt er ikke enig i lagmannsrettens vurdering. Han mener Nedkvitnes ytringer var avgjørende for oppsigelsen.

– Man understreker på den ene siden at det ikke er en sak om ytringsfrihet, men at det avgjørende var at Nedkvitne ikke ville gå inn i dialog med ledelsen da han ble innkalt til møter. Men i dette ligger jo åpenbart at man mener det at det var en avskjedsgrunn at han ikke var villig til å diskutere ytringene sine.

Kristian Gundersen mener på sin side at retten slår fast at professorer har utvidet ytringsfrihetsvern. Dommen i tingretten var i følge Gundersen uklar på dette punktet, og han mener derfor at lagmannsrettens kjennelse er en klar forbedring.

– Jeg tolker rettstilstanden etter dommen slik at professorer kan si omtrent hva de vil, så lenge de møter opp når ledelsen ber om det, sier han.