One time at Mathcamp

– Hei, det er journalisten fra Universitas. Jeg blir litt forsinket.

– Ja vel. Hvor lenge?

– Fire timer, kanskje mindre. (stillhet) Sorry.

– Greit. Vi får sende båten.

Så de sender båten. MS Thorbjørn ligger lavt og knurrer irritert i påvente av en ensom passasjer med mål for en vindblåst, skogskledd holme i horisonten.

På programmet jeg har i hendene står det: «Også i år arrangerer matematisk fagutvalg ved matematisk institutt tur til Utøya i Tyrifjorden for studentene på begynnerkursene i matematikk. MAT1001-turen går av stabelen helga 25.-26- september. Velkommen!» Alright, tenker jeg og begynner å male vakre fantasier. Sekkeløp på plenen, tallrebuser, mattefyll og fanteri, små romantiske misforståelser når man staver pikante ord på kalkulatoren; de små tingene som vil gjøre matteleir til ett minne for livet.

Hard algebra

Ved ankomst føles det som å vandre inn i en liten østeuropeisk landsby. En velkomstkomite sitter på trappen foran en stengt kiosk og røyker.

– Vi har pause fra forelesningen, forteller en av studentene.

Jeg stammer jovialt og følger etter inn i hovedbygningen, til en sal fylt med pulter, permer og hard algebra. Innseende at jeg tydeligvis har misforstått en tanke, plasserer jeg meg bakerst i rommet ved en kunstig plante. Jeg stusser over teksten på en plakat: «Norsk Tekstilarbeiderforbund – I atomalderen er våre skjebner vevet sammen i ett mønster.» Selvsagt! Øya vi sitter på er tross alt fast årlig tilholdssted for AUFs sommerleir, og på veggene henger gamle støvete bilder av Gerhardsen på talerstolen og Gro med kassegitar. Jeg bestemmer meg for å gå en tur.

– Det blir øl etterpå, sier Olav Breivik, gruppelærer for tredje år på rad. Han viser meg rundt på området mens forelesningen pågår. Øya er frodig og søkkvåt, med små værbitte bygninger bortgjemt mellom de irrgrønne trærne.

– Turen er hovedsakelig organisert for å gi studentene en bedre plattform for universitetsforelesninger og oppgaveskriving, med personlig oppfølgning og undervisning.

Jeg sier ja vel ja, nikker tre ganger og skriver det opp i boken idet vi trasker tilbake i tåken.

Jævla fint fellesskap

Det viste seg at Breivik snakket sant, og et par timer senere sitter alle og drikker øl i matsalen. Jeg spør studentene om de får noe ut av programmet, et spørsmål de åpenbart ser på som litt vel trad.

– Er definitivt klar for øl! utbryter en jente i treningsdress. Et par venninner skåler med henne.

Så jeg gjentar spørsmålet.

– Altså, jeg hadde aldri fått med meg alt vi lærer her kun på forelesninger. Skal man klare seg til en master må man kunne det vi går gjennom her, og da er det godt med litt ekstra oppfølgning, sier biologistudent Camilla Thorstensen. De fleste nikker, et par mister interessen og spiller et slag vri åtter.

– Så danner det jo et jævla fint felleskap, roper en mannlig student på vei ut til røykeplassen.

Spol tre timer frem. Gruppen har delt seg i to og flyttet ut, under et lite telt. At ølserveringen og hovedbygningen lukket dørene rett før midnatt kom som en overraskelse på de fleste og mange har lagt seg for kvelden. Atmosfæren er uansett feststemt og lystig.

- Da er det godt at Universitas har dere dekket, stotrer jeg og presenterer for gruppen, den minste, billigste flasken brunt brennevin vinmonopolet fører; av typen du kan bruke til å vaske ubåter. Den forsvinner på rundt fem minutter og gjør meg ett ørlite hakk mer populær. Vi snakker om hvorfor så mange setter stolthet i sin manglende mattekunnskap.

– For er det egentlig noe å være stolt av, spør Eivind Dahl, initiativtager for turen.

- Nei jeg antar ikke det, sier jeg. Det er bare at det er vanskelig å se nytten for det, sånn i hverdagen.

– Du er et tenkende menneske ikke sant? Matte er å tenke. Det vekker evnen til å tenke logisk og rasjonelt i effektive mønstre.

– Ja.

– Hvis flere var stødigere i matte, hadde verdenen vært et langt bedre sted å leve.

Jeg lager en gurglende lyd som forteller at vi er på samme bølgelengde. Så går vi tilbake til en Nepalesisk drikkelek kalt «Chang.» Jeg taper, gang etter gang.

Neste dag

Dagen derpå gryr og jeg våkner i badstua med elefanten knelende i brystet. Undervisningen har allerede vart i et par timer i det jeg valser inn med solbriller og kaffekopp.

– I dag, forteller foreleseren, er det forelesning.

Jeg kjenner at det egentlig er helt greit og går meg en liten tur. Jeg får sjelen tilbake og tar bilder av et stykke gammelt gårdsmaskineri, badet i myk høstsol. Før avreise på tidlig formiddag spiser vi lunsj og studentene deltar på et rebusløp, hvor de samler inn ligninger på ulike poster i skogen. Jeg glemmer å notere hvem som vinner, men de tar alle hjem en pose assortert godteri.

Om bord MS Thorbjørn på vei tilbake snakker jeg med en søt studine som sier hun absolutt fikk noe ut av turen.

– Det overgikk forventningene. Læreren var utrolig god og jeg føler meg langt bedre forbredt på eksamen enn tidligere. Men, hva skal du skrive om egentlig?

– Vi skal skrive en artikkel om hva dere har drevet med i helgen.

– Ja vel. Og hvordan skal du gjøre det?

– Vet du, jeg har ikke fjerneste anelse.