Zombie-jakt i Blinderns undergrunn

Ryktene om underjordiske ganger mellom fakultetene på Blindern har ført oss på ekspedisjon noen meter under jorda. Etter resultatløs røsking i tre-fire dører i kjellern til Sophus Bugges hus, er det til slutt en som går opp.

Innenfor er det vi leter etter. En lang og dunkelt belyst korridor strekker seg i en lett nedoverbakke. Pulsen stiger etter hvert som vi går lenger innover og korridoren blir trangere og kaldere. Småparanoide tanker begynner å ta overtak. Hva om vi finner et lik? Hva om vi blir låst inne? Signalet på mobilen er dødt.

Vi går gangen tom for meter og møter en ny dør. Spenningen tar fatt i kroppen. Men da også den åpner seg, blir vi skuffet. Vi er i underetasjen på Eilert Sundts hus. Det var nesten for enkelt.

Mystisk skikkelse

Ekspedisjonen fortsetter i Niels Henrik Abels hus. Etter å ha rotet rundt i kjelleren en stund skjønner vi at vi ikke er alene. Vi hører skritt, og ser en skygge mot veggen. Istedenfor skrikmaske møter den ukjente personen oss med et stort, vennlig smil og vaktmesteruniform.

- Du vet ikke tilfeldigvis om noen spennende underjordiske ganger her? spør vi med det vi håper er en overbevisende rolig stemme.

– Jo, i don’t know if they’re so spennende, men dere kan godt få have a look, svarer han på en blanding av norsk og karibisk-engelsk.

Mannen følger oss gjennom det han forteller er «where all the fjernvarme fordeles to the different buildings», og forlater oss ved døren merket Biologibygget.

Etter endt undersøkelse av rom med brune flasker merket kloroform, syrer og gasser, kommer vi til en dør hvor thrilleren virkelig kunne begynt. Vi leser «Laboratorium for eksperimentell forskning». I spontan nysgjerrighet småløper vi bort og tar i dørhåndtaket. Døra er låst. Det ville uansett vært for godt til å være sant om den var åpen og vi fant bur med mutanter eller aliens eller ape-zombier eller noe annet som kunne utgjort plottet for en halvgod skrekkfilm.

Blodige dammer

Noen minutter senere møter vi imidlertid døden. For der, på en benk rett ved siden av oss, ligger to avkappede reinsdyrhoder med snutene vendt mot hverandre. På ett av hodene er nesten all pels og kjøtt borte. I et tilstøtende rom ligger en stabel med reveskinn på en gammel hylle, flere søplesekker med beinrester og mengder av smeltende is. Det drypper fra taket ned i de blodige dammene på gulvet til det som tydeligvis inntil nylig har vært en stor fryser. Stanken av råtnende dyrekroppsdeler er så intens at det er like før vi brekker oss.

Lukten sitter enda da vi ankommer et kaldt, fuktig og bekmørkt rom som etter litt kaving rundt i mørket viser seg å være fylt med oppmurte bassenger. De står tett i tett med noen få centimeters mellomrom. Hvit maling har begynt å flasse av. Det ligner på en kulisse i en skrekkfilm. Dette er stedet hvor massemorderen – muligens en gal biologiprofessor – ville tatt med seg restene av kroppene til stakkars studenter som har gått seg vill i korridorene. Studenter han har gitt samme behandling som reinsdyrene. Hvor var veien ut igjen?

Gledesdrap

Vi finner den. Går med hastige skritt opp trappene og myser mot solen. Travle studenter passerer og horrormusikken stilner i hodet.

– Bassengene er vannmagasiner som brukes til å forsyne akvariene våre. Vi har forskjellige bassenger for ulike typer ferskvann og saltvann, sier avdelingsingeniør Lars S. Torgersen da vi ringer og spør hva rommet egentlig brukes til.

- Men det så jo ikke ut som det hadde vært noen der på flere år, prøver vi oss.

– Jo da. Det er som regel ansatte innom der hver dag, svarer han.

Snakk om å være gledesdreper for noen stakkars spenningssøkende studenter.