UiO-leverandør føler seg lurt

– Vi føler oss lurt, det virker som om UiO ikke ønsker å spare penger. Vi er det billigste alternativet, likevel benytter de seg i mye større grad av dyrere binderier, sier leder for binderiet Magnus Myhren.

I 1999 la firmaet inn et anbud på innbindingstjenester ved Universitetet i Oslo (UiO). En tjeneste Universitetet bruker cirka tre millioner kroner på årlig. Ørenbergs bokbinderi fikk tilslag på anbudet, men det viste seg også at UiO hadde inngått en avtale med to andre firmaer.

– Det er jo ikke noe galt i det. Jeg regnet med at oppdragene kom til å bli relativt likt fordelt mellom de to andre firmaene og oss, i hvert fall siden vi kunne vise til lavest priser, sier Myhren.

Det har vist seg ikke å bli tilfelle. Den årlige oppdragmengden til bokbinderiet har i de fire årene som har gått ligget ganske stabilt på mindre enn ti prosent av den totale oppdragmengden.

Bekrefter Påstand

– Pris er ikke det eneste kriteriet, leveringstid og kvalitet er like viktig. Og det er jo opptil de enkelte seksjonene å velge hvilken leverandør de ønsker å bruke, sier innkjøpssjef ved UiO Arild Skramstad.

Myhren reagerer på Skramstads utspill.

– Dette dreier seg ikke om leveringstid og kvalitet men om tradisjon. At de forskjellige instansene har tradisjoner med de andre binderiene, sier Myhren

Ønsker forbedring.

I Riksrevisjonens analyse av UiOs regnskap for 2002 avdekket de internt innkjøpssvikt ved Universitetet. Gjennom et prosjekt utarbeidet for å kartlegge og analysere anskaffelser og innkjøpsrutiner ved UiO regner økonomidirektør Stein Helgesen å bedre kontroll og utlysningsprosesser ved fremtidige innkjøp til UiO.

– Jeg kjenner ikke denne sakens rammeavtaler, men hvis det er brudd med regelverket må det selvfølgelig forbedres. Strider det ikke imot noe regelverk, ser jeg ikke noe galt i at vi bruker et firma fremfor et annet, sier Stein Helgesen til Universitas.