Konstruktivt opprør: Selv om aksjonsformene i -93 involverte okkupasjoner og sivil ulydighet, var studentopprørerne siviliserte og konstruktive, mener daværende studentleder Per Helge Måseide.
Konstruktivt opprør: Selv om aksjonsformene i -93 involverte okkupasjoner og sivil ulydighet, var studentopprørerne siviliserte og konstruktive, mener daværende studentleder Per Helge Måseide.

Studentopprøret i -93:

Når blir det neste studentopprøret?

For 30 år siden fikk studentene nok og tok til gatene for å sikre egen økonomi og retten til lik rett til utdanning. Kan det samme skje i dag?

Publisert Sist oppdatert

I Bergen okkuperte de rektors kontor. I Sogndal «kidnappet» de ordføreren. I Alta snudde de ryggen til statsråd Gudmund Hernes da han kom på besøk, og i Oslo møtte anslagsvis 15.000 studenter og elever opp foran Stortinget for å begrave heltidsstudenten. De fraktet brostein over Hardangervidda, og okkuperte Lånekassa.

Det er snakk om studentene som gjorde opprør i 1993, for snart 30 år siden. På den tiden var Per Helge Måseide leder i Norsk Stu- dentunion (NSU), og dermed en av de fremste talspersonene for studentbevegelsen. Han møter Universitas på Frederikkeplassen på UiO, som ikke huset noen demonstrasjoner, men var en viktig arena for informasjon, agitasjon og mobilisering.

Når vi møter Måseide er Frederikkeplassen tom. Sannsynligvis fordi det er lørdag. Men kanskje er den også tom i overført betydning: selv om pressen er full av saker og innlegg om studenters pressede situasjon, er det ingenting som tyder på at dagens studenter har planer om å kidnappe eller begrave noen med det første.

– Hvis jeg hadde vært studentpolitiker i dag, ville jeg blitt forbanna over uttalelsene fra utdanningsministeren og statssekretæren Løkensgard Hoel om at det «bare er å jobbe ved siden av studiene». Etter to år med pandemi vitner ikke sånne uttalelser om forståelse for studentenes situasjon, forteller Måseide.

Bono, studentene og hvalen

Det er mye gjenkjennbart i kravene til 93-erne. Da Måseide tiltrådte som leder, fortalte han Aftenposten at noe av det viktigste var flere studieplasser, og at hans viktigste jobb ville være å kjempe for de som manglet studieplass. De som var i gang med studiene var opptatt av å øke stipendandelen av studiestøtta, og de som var ferdige slet med renter opp mot 10 prosent hos Lånekassa. «Gjenreis heltidsstudenten» var stikkordet.

Det 93-erne manglet i stipend, gjorde de opp for i kreativitet. Noe av det første Måseide gjorde som leder var å skrive brev til U2.

– Jeg skrev et brev til dem, hvor jeg sa at det ville være nesten like mange uten studieplass som det var til stede på konserten deres. På den tiden ringte alltid Bono noen fra scenen, og et par timer før konserten ringte plateselskapet meg for å få telefonnummeret til Gudmund Hernes (daværende minister for høyere utdanning, journ. anm.).

Ifølge Måseide kunne imidlertid Hernes kunsten å gjøre seg utilgjengelig, og dermed fikk han ikke snakke med Bono. I stedet fikk fiskeriministeren gjennomgå for Norges hvalfangst-politikk.

Under valgkampen til stor- tingsvalget i 1993 var det ifølge Måseide flertall for å øke stipendandelen fra 14 til 30 prosent, et av studentbevegelsens viktigste krav. Da regjeringens forslag til budsjett kom i slutten av oktober, var det imidlertid lite å glede seg over for studentene. Måseide mener masseprotestene som fulgte kom som en reaksjon på dette, men at aktivismen ikke kom av seg selv. Foruten å skrive brev til Bono i U2, hadde Måseide og andre studentledere og -aktivister over lang tid vært aktive i både nasjonale og lokale medier, samt vært i jevn kontakt med politikere, Lånekassa og andre aktører.

– Kravene til studentbevegelsen, og at vi var misfornøyde, var så godt kjent at NRK ba meg kommentere statsbudsjettet før det var ute, på bakgrunn av rykter og gamle krav, forteller Måseide.

Demokratisk brostein og lastebil

Protestene begynte i Bergen. Den lokale NSU-lederen Arvid Ellingsen ble en viktig lederskikkelse for studentopprøret både der og nasjonalt. Han ble kjent for å bære med seg en brostein, som helst ikke skulle kastes, men overrekkes stortingspresidenten.

– NRK ringte meg og sa at «nå har de okkupert rektors kontor i Bergen. Du må komme i kveld – vi må ha en sint studentleder i studio!» humrer Måseide.

Protestene spredte seg raskt til Oslo, hvor forberedelsene allerede var godt i gang.

– Å dra i gang en sånn demonstrasjon i Oslo, er tungt. Studentparlamentets aksjonskomité jobbet kjempehardt, og var knallharde på å mobilisere. De var motoren bak protestene i sentrum, slår Måseide fast.

Så har vi kommet frem til rosinen i protest-pølsa. Anslagsvis 15.000 studenter samlet seg foran Stortinget, med slagord som «Hernes må fjernes» og «Sigbjørn Johnsen (daværende finansminister, red.anm.) har gått amok». Men Måseide bedyrer at selv om retorikken var hard, og aksjonsformene involverte okkupasjoner og sivil ulydighet, så var studentopprørerne siviliserte og konstruktive. Dette kan illustreres ved at hele Stortingets utdanningskomité følte seg trygge nok til å møte Måseide på et lasteplan midt i folkehavet.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Rock og politikk</span>: Per Helge Måseide tok i bruk ulike kommunikasjonsstrategier som leder for studentunionen. Han skrev blant annet brev til Bono i U2.
Rock og politikk: Per Helge Måseide tok i bruk ulike kommunikasjonsstrategier som leder for studentunionen. Han skrev blant annet brev til Bono i U2.

– Vi stod på et lasteplan, og alle ble utspurt om hvilke krav de støttet. Representantene fra AP og FrP ville ikke love noe, men alle de andre gjorde rede for hvor de stod.

Protestene strakk seg over flere dager, og når de etterhvert tok slutt, var det i stor grad fordi studentenes krav var blitt innfridd.

– Arbeiderpartiet og Krf inngikk et budsjettforlik, hvor vi fikk reversert nesten alle kuttforslagene. Slik jeg husker det, så fikk studentene omtrent to milliarder ekstra i det nye budsjettet.

Individuelt ansvar

I et intervju med Aftenposten tidligere i år, var Arvid Ellingsen – han med brosteinen – ganske tydelig: Han hevdet at dagens studenter «har langt større grunn til å protestere enn vi hadde,» og at «protestene fungerte den gang, og forutsetningene for samme aksjonsform er vel så til stede i dag.»

Så hvorfor vagger vi stillferdig frem og tilbake mellom lesesal og deltidsjobb, fremfor å frakte brostein over Hardangervidda? Ole Jacob Madsen, professor i kultur- og samfunnspsykologi ved UiO, mener noe av forklaringen kan ligge i endrede forventninger til oss selv og samfunnet.

I forrige utgave av Universitas gav statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel uttrykk for at studenter godt kunne ha 50-timers uker, siden de er «unge, friske, spreke folk». Måseide mener man ikke ville sluppet unna med en slik uttalelse på nittitallet, men nå går det tilsynelatende greit.

– Kan det være at studentene deler statssekretærens syn, og legger ansvaret for studentøkonomien på seg selv, og ikke på samfunnet?

– Det er en interessant tanke, og minner om noe kalt «shifting baseline»: man tilpasser seg nye referanser ettersom systemet endrer seg. Da jeg studerte selv på slutten av nittitallet, hadde kanskje halvparten av oss deltidsjobb. Nå virker det som noe alle er nødt til å ha, sier Madsen på telefon til Universitas.

Professor Madsen har forstått studentene sine rett. SSBs levekårsundersøkelse fra 2021 viser at 66 prosent av heltidsstudentene jobbet ved siden av studiene i 2021, og at norske studenter er blant de som jobber mest i verden. Og det var før Putin kneip igjen gassen og trampet inn i det ukrainske matfatet.

Ifølge Madsen har studentene gradvis blitt vant til tanken om at «du er nødt til å ha en deltidsjobb». Det kan forklare hvorfor slike uttalelser ikke vekker like stor harme som det ville gjort for noen tiår siden.

Madsen mener norske studenters situasjon også kan forstås i en større sammenheng, og trekker frem den tyske sosiologen Ulrich Becks begrep «individualisering». Dette beskriver en prosess hvor individet løftes ut av tradisjonelle fellesskap, og må bære ansvaret for eget liv selv.

– Kan dette være med på å forklare at dagens studenter heller tar seg en deltidsjobb enn å protestere? De holder seg selv ansvarlige istedenfor myndighetene?

– Man kan tenke seg det, at de er tilvent en slik individualisert tankegang, hvor det er opp til den enkelte å ta ansvar for egen økonomi, utdannelse og helse.

– Hvordan blir dette i et klasseperspektiv? Kan man forvente større sosiale forskjeller innen høyere utdanning hvis det økonomiske ansvaret i større grad legges på enkeltstudenten?

– Det tror jeg. Sosiologiprofessor Marianne Nordli Hansen, for eksempel, har funnet at foreldrenes inntekt og utdanningsnivå påvirker hvor ambisiøse studentene tør være når de velger utdanning. Det kan blant annet handle om hvorvidt du har foreldre som kan stille opp økonomisk, slik at risikoen ved en lang utdanning kan bli for stor for en student som mangler slike.

Fra «Hernes må fjernes» til «Borten må bort»?

Per Helge Måseide vil nødig legge seg for mye opp i hvordan arvtakerne hans løser sine utfordringer. Men noen generelle pointers er han villig til å gi.

– Du må skape og fasilitere et engasjement på grasrota. Det kan ikke vedtas ovenfra. Samtidig må du påvirke direkte, og du må gå via pressen. Hvis du prøver å lobbe gjennom en sak uten å få det i pressen, eller uten å engasjere massene, er det tvilsomt om du får det til. Og hvis studentene er misfornøyde, må de tørre å vise det.

Det kan godt tenkes at studentene er misfornøyde, i alle fall hva angår økonomi. Prisene på mat og leie har i løpet av ett år økt med omtrent ti prosent, mens studiestøtta har økt med to. Siden 2003 har den sunket med omtrent 13 prosent i forhold til norsk gjennomsnittslønn. Norsk Studentorganisasjon (NSO) vil sikre seg mot at noe slikt skal skje igjen, ved å knytte studiestøtta til 1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Dette har de forsøkt å få til siden stiftelsesmøtet i 2010. Er det kanskje på tide å finne frem mammas skulderputer og bli litt mer 90-ies?

Ifølge nestleder Simen Oftedahl oppfyller dagens NSO hvert fall to av Måseides krav: de snakker med politikerne og andre organisasjoner, og de jobber aktivt med pressen. Men hvordan ligger de an når det kommer til å engasjere massene?

– I et intervju med Aftenposten uttalte lederen deres Maika Marie Godal Dam at studentopprør «ikke stod på blokka». Det blir altså ikke noe studentopprør fra NSO sin side?

– Vi sitter ikke her på NSO-kontoret og planlegger et studentopprør. Hvis du ser tilbake til 90-tallet, så ser du at det ikke var tilfellet da heller. Studentopprøret kom nedenfra, fra grasrota. Studentbevegelsen er heldigvis ikke så toppstyrt som andre organisasjoner kanskje er, sier Oftedahl når Universitas møter ham på kontoret.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">God dialog</span>: På tross av ulike forventninger til nivået på studiestøtta har NSO en god dialog med regjeringen.
God dialog: På tross av ulike forventninger til nivået på studiestøtta har NSO en god dialog med regjeringen.

Det blir altså ikke noe særlig til oppvigleri fra NSOs side før studentpolitikere lokalt tar til orde for det. Det samme gjelder kravet om å knytte studiestøtta til 1,5 G. Her har NSO blitt forbigått av både SV og LO, som vil øke den til 2 G, og Rødt som strekker seg til 2,5 G.

– Hva er årsaken til at NSO er såpass moderate? Bør ikke dere ligge i front her?

– Studentene la seg på 1,5 G for en god stund siden, og dette har blitt tatt opp til behandling ved flere anledninger. Vi kommer til å forholde oss til 1,5 G så lenge det er det vi har fått mandat til å jobbe for. Det viktige er å ikke fokusere på forskjellene, men å samarbeide om å øke studiestøtta.

– Så dere er ikke redde for å miste initiativet i utdanningspolitikken når andre organisasjoner kommer med mer radikale krav?

– Meningsmangfold er bra uansett. Nå ligger studiestøtta på 1,16 G, så vi kan jo fokusere på å nå 1,5 G i første omgang. Så kan det jo hende studentene vil endre sine krav i fremtiden, men det vil ikke jeg mene noe om.

På spørsmål om hva han synes om Løkensgard Hoels utsagn om at spreke studenter godt kan være i gang litt flere timer enn gjennomsnittsnordmannen, blir Oftedahl tilsynelatende litt oppgitt.

– Det er jo fascinerende at regjeringen har gått over til dette. Spesielt Senterpartiet, som gikk til valg på å øke studentenes kjøpekraft. Gjennomsnittsstudenten går nesten 6.000 kr i minus hver måned hvis de kun skal leve på studiestøtta. Vi jobber ikke for å bo bedre, vi jobber for å ha råd til mat.

– Er det litt anspent mellom NSO og regjeringen om dagen?

– Nei, vi er opptatt av å ha en god dialog. Men vi skulle gjerne sett at regjeringen forholdt seg til valgløftene, og gikk inn for å øke studiestøtta.

Powered by Labrador CMS