Ikke hokus pokus

– Vil du spås om fortid, fremtid og nåtid? Eller om en situasjon, problemet og løsningen? 

Med vante bevegelser tar heksa Maja Ja Jansen (23) tarotkortene ut av den rosa boksen og slår med knyttet neve mot hver side av kortstokken. Dette har hun gjort før. 

Vi sitter på hver vår pute på heksas soverom. Midt på bordet mellom oss, på en telysholder formet som en sol, ligger en hvit krystallkule i selenitt. Kulen er på størrelse med en tennisball og har som mål å skape klarhet i tankene våre. For Jansen er trylling litt som å be. Ingen stor greie. Ofte sitter hun bare i senga med kortene sine. Men når hun skal trylle for andre, prøver hun å skape et trygt rom. Som nå – når hun skal trylle for meg.

Eklektiske hekser 

– Mora mi er heks, så det ligger noe spirituelt i familien. 

Jansens mor praktiserte hekseritualer i fellesskap med andre kvinner da hun var yngre. På den tiden var wicca en samlende religion, hvor ritualer ofte ble utøvd i fellesskap. Siden har heksebevegelsen vokst inn i forskjellige avkroker. Dette gjør at de som kaller seg hekser ofte praktiserer veldig forskjellig. Fellesnevneren er at de er paganister, som betyr at de tror på førkristne guder. Ritualer holdes i samsvar med månefasene, og det er vanlig at hekser tar i bruk tarotkort, krystaller og urter. Selv om astrologi og annen spådomskunst har vært i vinden en stund, var det ikke før pandemien at wiccabevegelsen virkelig fikk en oppblomstring. 

Under emneknaggen «witchtok» på TikTok fordypet Jansen seg i trylleformler, astrologi og annen magi knyttet til heksereligionen. Men Jansen er ikke en del av Wicca-fellesskapet. I stedet kaller hun seg en «eklektisk» heks. Det betyr at hun lar seg inspirere av forskjellige grener av paganismen, og utfører ritualer slik hun selv ønsker.

– Naturligvis er det slik

Universitas har fått bli med på en tarotlesing hjemme hos Jansen. I tro til religionen har vi måttet vente med ritualet til det er nymåne. Veggene i leiligheten er dekket av heksekunst. I en vegghylle over sofaen vokser det sukkulenter ut av et dukkehode. 

– Jeg samler på, og parterer dem til kunsten min. Jeg har en hel pose med dukkedeler på loftet, forteller hun. 

Obdusert dukkekunst står plassert rundt omkring i leiligheten. På toppen av en kommode på soverommet står et rosa dukkehus med armer og bein. Bak Jansen sitter en dukkekropp hvor hodet er erstattet med en radio. Som et barns ekte kjærlighet til dukken sin, tenker hun at alle ting i naturen har en sjel. Animisme, heter det. 

Jansen peker på et stativ fylt med krystallkuler i vinduskarmen. Seks kuler i forskjellige farger opptar hver sin plass på stativet.

– Nå er stativet i balanse. Kjøper jeg en kule til, må jeg kjøpe et nytt stativ, og da må jeg plutselig kjøpe fem kuler til for å fylle stativet, sier hun og ler. 

Kulene og steinene er ikke pyntegjenstander. Alle har sine naturlige funksjoner. Jansen plasserer små saltsteiner og noen mindre, turkise steiner vekselvis på kanten av det runde bordet mellom oss. Det er heksekultur å lage en saltsirkel når man skal trylle. Den avgrenser rommet man tryller innenfor. Det er heller ikke tilfeldig at bordet og seleinittkula er runde. 

– Da spres energien jevnt ut. Hadde selenitten vært firkantet, ville energien stagnert. 

– Naturligvis, legger hun til.

Kjøkken, kaos og kunst 

Wicca er en naturreligion. Det innebærer blant annet at det ikke finnes en direkte kobling mellom heksebevegelsen, hellige skrifter og religiøse bygg. 

– Vi hekser har ikke nødvendigvis mye til felles annet enn at vi er gærne, sier Jansen og smiler lurt. 

Hun har venner som kaller seg kjøkkenhekser og kaoshekser. De er så forskjellige fra hverandre at det blir vanskelig å holde ritualer sammen. 

– Hekser spesialiserer deres religiøse praksis, sier hun. Vi praktiserer heller selv for å finne svar på spørsmål om livet, døden og hverdagslige ting, forklarer Jansen. 

Kjøkkenhekser er opptatt av urter og miksturer. Kaosheksene Jansen kjenner er, som tittelen hentyder, kaotiske i sin religiøse praksis. Jansens kontrollbehov gjør det vanskelig for henne å holde ritualer med kaoshekser. 

Selv er Jansen heks og kunstner, eller heksekunstner, som hun kaller seg. Med kunst som interesse legger hun stor vekt på det estetiske i sin religiøse praksis. 

Med unntak av heksene, har Jansen venner som spår som om de legger en kabal. De bruker det som en form for selvhjelp. Men for henne er ikke saltstein, tarotkort og krystallkuler en hobby. Det er mer alvorlig enn som så. 

– Når jeg ikke praktiserer spiritualiteten min, kjenner jeg at det er noe i meg som råtner. Det er som å ikke dusje. 

Som når en kristen ber, setter hun av tid til å kommunisere med en verden som ikke kan sees med våre øyne. Hun forteller at mange ikke-spirituelle ser på «hekseri» som underholdning. 

– Fordi de synes det er rart, og det skjønner jeg. Det er jo ikke normalt, sier hun.

Dra dua ut av heksehatten 

– Jeg tror folk tenker at det jeg driver med er mye mer tullete enn gå i kirka, sier Jansen. 

I protest mot folks syn på heksebevegelsen som en useriøs religion, bruker Jansen begreper som heks, trylling og magi. Målet er å utfordre de etablerte fordommene. Når noen sier Heks!, tenker man på spiss nese, hatt og svevende sopelime. Og trylling assosierer man med scenekunst og barnebøker. 

Moderne hekser tror på reinkarnasjon og at man er knyttet til åndeverden frem til man fyller syv år. Ved å kalle ritualene sine trylling, lener Jansen seg mer inn i det åpne, barnslige perspektivet. Hun innrømmer at hun dessverre ikke kan få ting til å sveve, selv om hun liker tanken.

– Det er kanskje dumt å mate gimmicken, men jeg har skikkelig lyst til å lære meg trylletriks. Det hadde vært gøy å si «Jeg er heks!» og dratt en due ut av hatten, sier hun. 

Samtidig ønsker Jansen at de som blir med på et ritual tar det på alvor. 

– Hvis man bare synes ritualet er teit, får man ingenting magisk ut av det, forklarer hun.

Målet med magien 

Istedenfor hatt og due, veiver Jansen den rosa tarotkortstokken foran ansiktet mitt. Jeg har valgt å bli spådd om «situasjon-problem-løsning». Tre kort skal nå fortelle meg hvordan jeg har det, og hva jeg skal gjøre videre med livet mitt. 

Jeg trekker mitt første kort: Knight of Pentacles og legger kortet ned foran meg. En ridder sitter på hesten sin. Han holder en gullmynt i hånda og er omringet av ryddige jorder. Mannen på kortet skal egentlig avsløre at jeg får til alle de store prosjektene jeg driver med. Jeg har kontroll og det lønner seg. Uheldigvis for meg har jeg plassert kortet opp ned. 

– Det snur opp ned på alt kortet står for, forteller Jansen. 

Problemet skal nå spås frem. På bildet jeg trekker, synes et stettglass flomme over av glitrende vann. Det skal symbolisere en overflod av gode følelser. 

– Problemet er at alle de store prosjektene du driver med er gøy, forklarer heksa meg. 

Så trekker jeg mitt siste kort. En soldat bærer en haug med sverd. Litt for mange, ser det ut som. Denne gangen plukker ikke Jansen opp den lille boka. 

– Denne er lett å forstå, sier hun og ser selvsikkert opp på meg. 

– Du bærer for mye, forklarer hun. 

– Selv om alt du bærer er fint, må du legge noe fra deg. Med det er hekseritualet ferdig. Selv om Jansen på forhånd hadde sagt at hun ikke kan dra duer ut av hatten, er jeg usikker på hvordan tryllingen påvirker meg nå som spådommen er satt. 

– Hva gjør man etter at man har blitt spådd? 

For Jansen er svaret enkelt: Hun gjør som kortene forteller henne. 

– Målet med magien er å ha det bra med meg selv, sier hun. 

– Hva er egentlig magi? 

Jansen Jansen tenker seg om før hun begir seg ut på et resonnement om hekseverdens komplekse kriker og kroker. Ritualer er håndfaste, magiske gester. Men for at de i det hele tatt skal ha en virkning, må man være mottakelig for erindringer og observasjoner voksne ofte hever seg over. Maja Ja Jansen kaller dette hverdagsmagi. 

– Det er magisk at trærne vet når de skal slippe bladene sine på rett tidspunkt år etter år. Og det er magisk at nyfødte føll kommer seg på beina på få minutter, sier hun. 

– Magien holder meg takknemlig og bevisst på livet jeg lever.