Zimmermanns doble liv

Det er en gnistrende novemberdag. Sola skinner, og årets første snø har så vidt drysset over Blindern. Amund Zimmermann Børresen, bedre kjent som artisten Zimmermann, er på vei ut fra et seminar i politisk analyse.

Kontrasten kunne knapt vært større. I går: stjerneartist med utsolgte konserter og låt på Spotify Topp 50. I dag: statsvitenskapstudent som prøver å få kontroll før eksamensstresset setter inn for fullt.

For den 25 år gamle artisten fra Sandefjord er livet nettopp det som tittelen på debutalbumet sier: In medias res – midt oppi alt.

– Jeg skulle gjerne hatt to liv, et som heltidsmusiker og et som heltidsstudent, sier han.

Veien til topp

Suksessen har kommet fort og brutalt. Børresen debuterte med singelen Månen på tampen av 2022. Året etter ble den en av de mest spilte norskspråklige låtene på radio. Nå, tre år senere og noen måneder etter albumslippet i april 2025, forteller han at In medias res faktisk strømmes bedre nå enn da det kom ut.

– Det er skikkelig kult å se at ikke all musikk er ferskvare, at det ikke bare er ny musikk som gjør det best, sier han.

Paradoksalt nok kom eksplosjonen først etter at han ble student. I dag har Zimmermann nær 280 000 månedlige lyttere.

– Det har gått veldig fort. I august lå jeg på rundt 120 000. Nå har det skutt i været.

Topplistene

Blindern-studenten har også fått plass på Spotifys liste over de 50 mest populære låtene i Norge med hans nye singel Spør for en venn.

– De første 10 sekundene er det veldig gøy. Så kommer et punkt hvor du sitter dag etter dag og oppdaterer listene i frykt for å ha falt ut, og krysser fingrene for at det skjer igjen.

Børresen tar en liten pause. Men poenget er klart: Jaget etter lyttere har også en negativ slagside. Børresen forteller at den umiddelbare gleden ved å slå an raskt kan erstattes av prestasjonsangst.

Det viktigste for ham er likevel muligheten det gir. Å være synlig gjør det lettere for fremtiden.

– Det blir sett på når det skal bookes inn til konserter, og man når ut til et helt nytt publikum. Det kommer flere lyttere og man etablerer seg på en annen måte.

Men bak suksessen ligger en langt mer kronglete reise.

Tiktok-gnisten

Hans første store gjennombrudd kom sommeren 2022, da han slo igjennom med akustiske gitartolkninger på TikTok. Spesifikt gikk coveret av låta Josefin viralt i flere bølger, og føk rett inn på topplistene.

– Det er en takknemlig posisjon å være i. Jeg er glad i det norske språket og mulighetene det gir, og veldig glad for at jeg turte å begynne med TikTok, selv om det første jeg la ut kanskje ikke var så bra som jeg trodde på den tiden.

Før Børresen postet den første videoen, hadde han allerede sendt flere av dem til venner. Han hadde også fått såpass stor distanse til hjemstedet og miljøet hjemme at det ikke opplevdes flaut å poste videoer på sosiale medier.

– På et tidspunkt fikk jeg behov for å vise hva jeg drev med og den siden av meg selv. Jeg sluttet å bry meg om hvilke reaksjoner jeg kunne få hjemmefra. Jeg hadde rukket å få litt avstand, og tilbakemeldingene fra de som står meg nært var gode.

For TikTok-eventyret startet ikke i sosiale medier, det begynte mange år tidligere.

En gitar i Spania

Selv om Børresen kan se tilbake på debutalbum, suksess og plasser på topplistene, var veien til artistlivet alt annet enn rett fram.

– Jeg brukte mange år på å finne ut hvor jeg skulle, sier han mens vi beveger oss bortover Blinderns brostein.

Vendepunktet kom da han flyttet til Spania.

– Jeg skulle bo der i ni måneder for å lære spansk og jobbe. Jeg kjøpte en gitar, og begynte å skrive egne sanger. Det var der det startet for alvor.

Med et år på musikklinja på Toneheim folkehøgskole var han solgt, og har ikke sett seg tilbake siden.

– På den tiden skrev jeg utelukkende sanger på engelsk, men en av lærerne sa til meg at jeg skrev så mye bedre på norsk. Det er jeg jo enig i.

Fra stjerneskudd til stjernestudent

At han skulle bli student var heller ikke gitt. Som aspirerende artist prøvde Børresen seg på en bachelor i pedagogikk, men ideen falt fra hverandre da drømmen om å bli musiker skulle realiseres.

– Jeg ville drive med musikk, men jeg var også avhengig av en deltidsjobb ved siden av. Da plateselskapet og jeg ble enige om at jeg skulle gi ut en EP med julesanger den vinteren, endte det opp med at jeg falt helt ut av studiet. Det ble rett og slett litt for mye, forteller Børresen.

Han smiler unnskyldende.

– Men jeg ville forstå samfunnet jeg lever i, politikk og nyhetsbildet. Derfor ble det statsvitenskap da jeg skulle prøve på nytt.

Da han først bestemte seg for å prøve igjen, måtte hverdagen struktureres på en helt ny måte.

To liv på en kalender

For å få en hverdag som inkluderer regnskap, rapporteringer, møter, reiser, logistikk og eget artistprosjekt, til å fungere med studiene, har han måttet være disiplinert. Han har fått timeplanen inn på færrest mulig dager, og når han studerer, er det bare det som er i fokus.

– Jeg liker å si at jeg er student på tirsdag og onsdag. Da går det i studier fra tidlig morgen til sent på kvelden. Heldigvis er studiet veldig selvstendig, sier Børresen.

Resten av tiden tilhører musikken.

Han understreker at han er student først og fremst fordi han vil, ikke fordi han må. Men det er likevel trygt å ha et ekstra bein å stå på. Et liv som musiker krever konstant tilstedeværelse.

Selv om han har blitt vant til utsolgte konserter, strømmetall og listerangeringer, har han ikke blitt vant til usikkerheten som følger med.

– Man satser jo på at man aldri blir syk, at man alltid har noe å komme med. At man er kreativ hver eneste dag og ikke har dårlige dager. Det er ikke alltid helt realistisk.

Student med stjernestatus

Det er kanskje uunngåelig at en artist med nær 280 000 månedlige lyttere blir gjenkjent på campus. Men på Blindern får Børresen stort sett gå i fred.

– Det hender noen kjenner meg igjen og sier hei, men det er aldri påtrengende. De fleste har nok med sitt. Og jeg liker egentlig det.

Børresen beskriver livet som musiker som alt annet enn forutsigbart. Kreativiteten kommer ikke mellom 8 og 16. Den kommer når den vil.

– Det popper opp tanker og melodier hele tiden. Jeg noterer ned ideer og spiller inn små klipp på mobilen. Så kan man bruke hele arbeidsdager på å sortere det. Men du kan ikke tvinge det fram. Du må vente på at det kommer til deg, sier han.

Likevel er det ikke alltid den kunstneriske friheten eller responsen på egne låter som skaper mest nervøsitet.

– Det jeg har vært mest stressa for, er faktisk coverlåtene jeg har gitt ut. Når du tar noen andres verk og gjør det til ditt eget, kan det ikke være halvhjertet. Da må du levere.

Men bak fasaden av studentkaos og artistliv finnes en mer personlig drivkraft.

Minner og musikk

Med en kaffekopp i hånda forteller Børresen at den viktigste musikalske personen i livet hans ikke er noen av de store navnene han ofte sammenlignes med. Han har latt seg inspirere av artister som Bob Dylan, Cezinando og Karpe, men det er pappaen han trekker frem.

– Det var han som lærte meg å spille både piano og gitar. Han var hobbymusiker da jeg var liten, og mye av det jeg kan kommer derfra.

Og når samtalen beveger seg over i hvilke av sangene hans som betyr mest for ham, blir Børresen melankolsk.

– Jeg er skikkelig glad i alle låtene, men Glimt i øyet er nok det nærmeste jeg kommer en favoritt. Den handler om farfar. Når jeg spiller den, ser jeg ham for meg med én gang.

Drømmene som drar ham videre

Når han ser framover, er det minnene som legger føringene for ambisjonene hans. Samtalen om fremtiden får øynene hans til å lyse opp. Han forteller om drømmen om å reise rundt i Norge og spille egen musikk. Drømmescenene er to muligheter på hver sin side av skalaen.

– Det hadde vært stort å kunne headline for eksempel Slottsfjell, men også å stå i Operaen å spille med fullt orkester hadde vært skikkelig gøy. Det er et ganske stort spenn, konstaterer Børresen.

Han trekker frem Bjørn Eidsvåg som et eksempel på en musiker han beundrer, en som kan reise rundt med gitar over skuldrene og spille musikken sin uavhengig av hvor han måtte befinne seg.

Når hans egne konserter er ferdige pleier Børresen å møte publikum for å få tilbakemeldinger om både konsertene og sangene han spiller. Å trekke frem ett enkelt møte beskriver han som vanskelig.

– Men det er klart det gjør ekstra inntrykk når noen sier at sangen har blitt spilt i en begravelse, sier Børresen før vi avslutter intervjuet.

På ny vender han nesa mot lesesalen og de siste eksamensforberedelsene før årets sesong med julekonserter setter i gang.