En trip gjennom det psykedeliske landskap

– Jeg forsto at verden er noe mye mer komplisert enn hva folk tror. Jeg stoler åpenbart på vitenskapen, men tror samtidig at psykedelika kan gi innsikt i andre deler av virkeligheten enn vitenskapen kan. 

Det forteller «Jonas» (29). Han er en av de vi har snakket med som har personlig erfaring med psykedelika. 

Det som i flere tiår har blitt ansett som et farlig rusmiddel på lik linje med kokain, heroin og amfetamin, har i de siste årene gjennomgått en renessanse. I Norge er det åpnet for bruk av noen psykedeliske stoffer som medisin, og ulike aktører jobber for økt aksept av bruk til både spirituelle og rekreasjonelle, altså fritidsbaserte, formål. Hvilke innsikter kan vi hente fra både aktive og tidligere brukere, og fra fagpersoner, om bruken og effektene av slike stoffer? 

– Inntrykkene blir sterkere

Ferdens første etappe finner sted på et nokså sterilt grupperom på Blindern, på videosamtale med studenten «Emma» (22). Jonas og Emma er fiktive navn. Kildene er anonymiserte grunnet den illegale naturen til narkotikabruk. 

Emma har ved flere tilfeller inntatt selvplukket fleinsopp, funnet på «soppturer». En typisk trip for Emma foregår ute i naturen, langt fra store folkemengder, som kan gjøre henne selvbevisst når hun har tatt sopp.

Hun forteller at fleinsoppens virkninger først gir seg til kjenne gjennom endringer i dybdesynet. 

– Jeg kan se ting veldig nærme, og jeg kan se mye tydeligere enn vanlig.

Hun opplever også at psykedelika gir henne en annen måte å håndtere utfordringer på.

– Jeg blir litt frakobla meg selv. Hvis jeg sliter med noe eller har hatt en tung uke, så kan jeg ta sopp og så analysere situasjonen mer utenfra, forteller studenten. 

Emma forteller at hun kan se verden gjennom psykedelikaens briller også når hun ikke har tatt sopp. For eksempel har opplevelsene gitt henne nye perspektiver på kunst. 

– Det er en evne jeg kan hente litt frem igjen hvis jeg fokuserer. Hvis jeg er på museum, så kan jeg tenke på hvordan jeg ville sett på et kunstverk på psykedelika, og da kan jeg legge merke til litt andre ting. 

Med nysgjerrigheten vekket bærer turen videre til en kafé hvor vi møter en som besitter mer faglig kunnskap om saken – styreleder i organisasjonen Psynapse, Jørn Kløvfjell Mjelva. 

Å ruse seg innover 

– I starten handlet det mest om å sprekke hull på enkelte myter om psykedelika. Man hørte at man ble gal av det – at folk hoppet fra tak. 

Slik beskriver Mjelva motivasjonen bak å etablere Psynapse i 2015. Organisasjonen jobbet både da og i dag for å endre lover og holdninger til psykedelika. 

– Vi i Psynapse ønsker en åpen samtale, og anerkjennelse av bruken av psykedeliske rusmidler til rekreasjonelle, terapautiske og spirituelle formål. 

Mjelva skiller mellom ulike måter man kan ruse seg på, og siterer en artikkel av blant annet sosiolog og rusforsker Øystein Skjælaaen som beskriver bruk av psykedelika som «innover-rusing».

– Skjælaaen peker på tre måter man kan ruse seg på: bort, utover og innover.

– Noen bruker rus for å dempe følelser og inntrykk – altså bort – mens noen ruser seg utover for å få mer energi og overskudd, gjerne i fest- og alkoholsammenheng. Det typiske med psykedelika er derimot å ruse seg innover. Man får ofte forsterkede sinnsstemninger, og evnen til å observere sin egen psyke, forklarer Mjelva. 

– Sånn sett beskriver flere det som en terapitime på hurtigspoling. 

Mjelva påpeker samtidig at psykedelika har noen skyggesider. 

– Disse erfaringene kan være kraftfulle, begynner han. 

– Det kan være skremmende, og det finnes eksempler på folk som har blitt langvarig deprimerte eller traumatiserte i etterkant.

I tillegg blir man mindre i stand til å ta vare på seg selv, forteller Mjelva. 

– Man kan være i en forvirret, stresset situasjon, og kan ta irrasjonelle valg. Det kan føre til at man utsetter seg for skade. 

– Nå er det på tide å stoppe!

Vi besøker Jonas (29) på rommet hans i kollektivet, og blir møtt av krystaller, lukten av røkelse og en stor plakat av Buddha. Fargerikt lys emitteres rundt om i det lavt belyste rommet, og for første gang i dag virker omgivelsene å være mer i tråd med det vi ønsker å lære mer om. 

– Hjernen min trenger nok litt til til å prosessere alle inntrykkene psykedelika har gitt meg. 

I motsetning til Emma, har Jonas lagt soppen tilbake «på kjøkkenhylla».

– Jeg tror nok at jeg tok for mye over en kort periode i de siste to årene, forteller han. 

– På min siste trip, fikk jeg en stemme i hodet som fortalte meg at «nå er det på tide å stoppe!» 

– For meg har hver trip vært som å åpne nye kapitler i en bok, men uten å lese dem. Jeg stablet bøker og kapitler i det kognitive biblioteket mitt uten å sette meg inn i dem, og bestemte meg derfor for å stoppe og la hjernen min svømme rundt i erfaringene en stund. 

Til tross for å ha tatt en pause, rakk Jonas å dyppe tærne i det psykedeliske tjern mer enn én gang. 

– Jeg har tatt sopp, DMT og LSD, Salvia – en hallusinogen plante, Ayahuasca, og Bufo, som…

– Vent nå litt, hva er bufo? 

– Bufo er en frosk. Man ekstraherer det psykedeliske stoffet av froskens hud, tørker det, og røyker det.

For å skåne leseren unnlater vi å gå nærmere inn på hvordan bufo-frosken blir anskaffet. Nok om det, tilbake til Jonas. 

Han beskriver, likt som Emma, sensasjonen av å føle seg utenfor seg selv når man tar psykedelika. 

– Jeg opplevde mye mobbing når jeg var yngre, og det ga meg en stemme i hodet som fortalte meg at jeg ikke var god nok, forteller han. 

– Da jeg tok psykedelika klarte jeg å observere stemmen utenfra, og forsto at jeg kunne la være å høre på den. For meg fungerte i hvert fall stoffene som et verktøy til å jobbe meg gjennom noen vanskelige opplevelser. 

Psykologer på sopp

Fra kollektivet bærer turen videre til et sted der soppen florerer, riktignok i form av gjær. Vi møter sosialantropolog Anna Høifødt, som for tiden jobber i Humanistene, på Godt Brød.

– Folk snakker med meg om sine psykedeliske opplevelser i alle mulige slags kontekster – i pausen på jobb, på foreldremøte i barnehagen, overalt! Det har nok blitt mer mainstream. 

Høifødt startet foreningen Norsk Psykedelisk Vitenskap i 2018, sammen med lege Lowan Stewart. Samme år skrev hun masteren sin i sosialantropologi, som handlet om erfaringer med psykedelika plassert i en større sosial kontekst. 

– Jeg skrev jo om hvem brukerne av psykedelika egentlig er. Jeg var på samlinger med alle mulige slags mennesker. Det var folk godt opp i 50-, 60-åra, politikere, journalister, leger, psykologer. Masse psykologer, ler Høifødt. 

– For eksempel snakket jeg med kvinner som har tatt psykedelika rundt PMS, altså premenstruelt syndrom, uten å være klar over det. 

Høifødt forklarer at det da har blitt lagt et slags negativt slør over opplevelsen.

– Så kan de ta den samme dosen to uker etterpå, og ha en helt annen opplevelse. 

Videre ser Høifødt rusmidlene i sammenheng med innsikter man kan hente fra buddhisme. 

– Psykedelika kan gi deg en opplevelse av at det finnes en bevissthet bak bevisstheten, en universell tilstand. Dette ligner på det buddhismen og meditasjon kan vise, forklarer hun. 

Fenomenet viser seg å være mer komplekst enn forventningene tilsa. Vi har blitt dratt i mange retninger, men hva sitter vi egentlig igjen med? Som etter en hver god reise, eller trip om du vil, trengte vi litt tid til å prosessere de nye inntrykkene. 

En vei inn i buddhisme? 

Alle vi har møtt på vår reise inn i soppens verden, trekker linjer mellom psykedelika-bruk og buddhisme. Er det altså en svingdør mellom det å trippe på sopp og buddhistisk tenkning? 

Ifølge Høifødt er buddhismen, på sett og vis, den naturlige konsekvensen av psykedelikaens erfaringer. 

– Mange har lignende opplevelser på psykedelika som det man kan oppleve under meditasjon. Hvis du tar de opplevelsene du har på psykedelika seriøst, så blir fort buddhismen interessant, forteller hun. 

Jonas virker også buddhistisk anlagt, som følge av erfaringene rusmidlene har gitt ham.

– Jeg resonnerte mer med det jeg leste om buddhisme etter visse erfaringer.

En del av kjernen i buddhismen handler om at det egentlig ikke finnes et underliggende «jeg»: den menneskelige erfaringen er i bunn og grunn en bevissthetsstrøm. 

– Psykedelika ga meg en opplevelse av at separasjon er en illusjon. Det finnes ingen meg eller deg – vi er alle koblet sammen, mener Jonas. 

Han legger til at bakenfor merkelappene kulturen har satt på oss, som navn, nasjonalitet og religion, er det bare ren bevissthet.

– Jeg tror på gjenfødelsessyklusen – at energien i menneskets sjel aldri forsvinner, forteller han. 

Kan forsterke nynazisme?

Mjelva forklarer at det finnes flere artikler som viser til tech-giganter som tar psykedelika for å bli mer kreative eller for å forstå verden på en annen måte. 

I tillegg til tech-gründere i Silicon Valley, kan også høyreekstremister være en del av brukergruppen. Når psykedelikaen inntas i slike miljøer, fungerer den forsterkende for allerede tvilsomme holdninger, ifølge Mjelva. 

– Tar man utgangspunkt i hva som tilsynelatende har vært tilfellet med Elon Musk, så blir man ikke nødvendigvis et bedre menneske av å ta psykedeliske stoffer. 

Rusen kan altså dytte mennesker lenger ned i de suspekte kaninhullene de allerede befinner seg i.

 – Tas det av individer med en ideologisk ramme som sier seg enig med hvit makt og overlegenhet, kan psykedelika bidra til å bekrefte dette ideologiske grunnsynet. Det finnes jo nok av nynazister som bruker psykedelika, fortsetter Mjelva. 

Tech-milliardærer og høyreekstremister representerer nok ytterkanten av mulige virkelighetssyn. Hvilke aspekter kan være relevante i en bredere kontekst?

En inngang til nye sider av virkeligheten?

En lærdom vi har tatt med oss fra vår reise er at disse stoffene kan gi erfaringer omkring forholdet mellom vår subjektive virkelighet, og den objektive verden der ute. At våre vanlige tankemønstre ikke er absolutte, men heller kun én av flere måter å oppleve realiteten på.

For Emma har erfaringene åpnet øynene hennes for større refleksjoner og kritikk av moderne samfunnsstrukturer.

– For eksempel har det hjulpet meg å se hvordan kapitalismen driver frem et fokus som ikke er noe bærekraftig, og hvordan det optimale samfunnet ville sett ut, forteller hun. 

Psynapse-leder Mjelva forteller at psykedelika kan rokke ved noen av våre grunnleggende virkelighetsoppfatninger, og gi et innblikk i andre bevissthetstilstander. 

Hun sammenligner tankemønstrene i hjernen med skispor, og forklarer at når skisporene først er gått opp og man fortsetter å gå i de samme sporene, kan det være vanskelig å bryte ut av dem. 

– En psykedelisk erfaring kan i enkelte tilfeller beskrives som at det legges ny snø. Og da åpnes muligheten for at man kan gå opp nye skispor. 

Eller til det primale?

Et omdiskutert tema innenfor psykedelisk forskning er hvorvidt brukerens kulturelle kontekst er avgjørende for hvordan opplevelsen utarter seg. Jonas brukte en analogi der han sammenlignet det å være på psykedelika med å trykke på restore-knappen på datamaskinen:

– Plutselig kommer man inn i default-versjonen av seg selv, der alle programmene fra familien og samfunnet ikke er installert, forklarer han. 

Det kan virke som om Jonas hinter mot en form for ur-menneskelighet, en kulturelt uanfektet versjon av selvet. Emma forteller om noe lignende: 

– Jeg føler meg litt dyrisk, kanskje. 

Sosialantropolog Høifødt ser også en sammenheng mellom psykedelika og evnen til å se bakenfor samfunnskontekstuelle konstruksjoner, som hvor man har vokst opp eller familiehistorikk.

– Når du fjerner alle disse historiene, og ikke identifiserer deg med tankene dine, kommer du nærmere hva essensen av deg er – det er litt som å skrelle en løk nærmere og nærmere inn mot kjernen.

Høifødt forteller videre at hvorvidt opplevelsen man har på psykedelika er påvirket av kulturen man befinner seg i, avhenger av hvor stor mengde man tar. 

– Ved veldig høye doser av de fleste typer psykedelika, virker det som om folk begynner å ha mange av de samme opplevelsene. 

Hun knytter dette til idéen om at det er mulig å nå noe primalt i mennesket dersom man kommer langt nok ned i bevisstheten, til sammenligning med det Jonas kalte default-versjonen av seg selv. 

– Folk rapporterer at de møter de samme type vesenene. At de ser de samme bildene og møter de samme karakterene på tvers av kulturell kontekst, forklarer Høifødt. 

Kanskje bare individualiserende?

 – Psykedelika kan skape en enorm følelse av mening. Det har blitt et lite lys av håp for veldig mange, forteller Høifødt.

Hun poengterer imidlertid at søken etter mening kan komme ut av kontroll, og ende opp som et noe ensomt prosjekt. 

Hun forklarer at psykedelika kan inngå i en hyperindividualisering, der det ligger en forventning om å skulle forbedre seg på alle mulige områder. Det fungerer da ikke som en årsak til individualisme, men bruken av det blir en konsekvens av en allerede eksisterende kultur. 

– Du har aktiviteter som for eksempel isbading, og du har alle mulige slags dietter. Psykedelika kan for enkelte inngå i den samme kulturelle pakken. 

Jonas forteller at stoffene har hjulpet ham til å bli mer skjerpet. 

– Psykdelika ga meg mer disiplin i valgene mine. Noe interessant som skjedde, er at jeg sluttet å se på porno etter en trip. Jeg forsto at jo mer jeg gir etter for nytelse, jo mer deprimert føler jeg meg dagen etterpå.

Jonas sluttet også å drikke kaffe og å bruke andre former for rus etter at han begynte med psykedelika. 

– Jeg følte meg så fantastisk etter det. 

Rusmidlene har også vært et middel til å takle utfordringene som et liv i det moderne samfunnet, som Jonas selv beskriver som en «jungel», byr på. 

– Det er veldig enkelt å dra og leve under en stein et sted i fjellene og være en guru, men den ekte kampen er å leve i dette samfunnet med alle disse motherfuckerne. 

Eller kollektiviserende?

Likevel: om man eksperimenterer med sopp må man ikke ende opp som porno-nykter og koffein-fattig. Både gode og dårlige vaner kan beholdes, for de psykedeliske opplevelsene kan, ifølge Høifødt.

Psykedelika kan også bidra til å skape bolverk mot den individualistiske bølgen, mener sosialantropologen. 

– Sosiale medier har på en måte skapt en absurd fordreining av hva som er viktig. Psykedelika kan koble folk på det som virkelig betyr noe. 

I en verden som til tider går av hengslene mener Høifødt at det ligger verdi i klisjéene, som at man ‘er en del av noe større’ eller at ‘kjærlighet er alt’. 

– Dette er ting man har hørt før og som finnes i alle religioner, men det er stor forskjell på å høre det, og å faktisk oppleve det. Det er det som er forskjellen på kunnskap og åpenbaring.

Advarsler til nybegynnere 

På vår lange ferd gjennom den psykedeliske verden, har vi plukket opp noen klare advarsler for dem som måtte finne på å begi seg ut på denne ulovlige reisen. Hva tenker Psynapses Mjelva? 

– Vel, først og fremst er det jo illegalt. 

Fint! Da er det avklart. 

Høifødt understreker at psykedeliske stoffer er ulovlige, og legger til at slike erfaringer krever en viss modenhet. Hun forklarer at man trenger både selvinnsikt og livserfaring for å kunne ta imot sterke indre opplevelser og senere integrere dem i livet på en konstruktiv måte.

– Psykedeliske opplevelser kan åpne deg for sider av deg selv du ikke tidligere har hatt tilgang til, forklarer hun. 

– Det kan være gamle hendelser, uforløste sår eller mer fragmenterende erfaringer som krever at man har ressurser til å håndtere dem, enten alene eller gjennom støtte fra en terapeut.

For Jonas har psykedelika vært et verktøy som har hjulpet ham å prosessere vanskelige situasjoner i eget liv. Samtidig som han anerkjenner at det har hatt terapi-lignende effekter, understreker han at det ikke finnes noen vei rundt å konfrontere det indre ubehaget. 

– Prosessen med psykedelika har fått meg til å innse at det ikke finnes noen snarvei for å løse problemene, og at den eneste måten å kvitte seg med dårlige erfaringer på er å akseptere dem. Det høres enkelt ut, men er i realiteten ganske smertefullt. 

Universitas vil nok en gang minne om at psykedelika-bruk er ulovlig, og at ingen av advarslene fra fagekspertene og andre kilder under noen omstendigheter må tolkes som tips til nybegynnere.