– En dårlig bursdagsfest for Parisavtalens tiårsdag

– Det kan kanskje høres ut som en selvfølge at man diskuterer olje og gass på et klimatoppmøte, sier Bård Lahn, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo (UiO) og forsker på norsk og internasjonal klimapolitikk.

– Det er faktisk relativt nytt at man i disse forhandlingene snakker så direkte om å fase ut fossil energi. Historisk har man prøvd å ufarliggjøre klimapolitikken ved generelt å diskutere utslippsgrenser og omstilling, uten å nevne direkte det vi må bevege oss bort fra, påpeker han.

Belém Action Mechanism

Klimatoppmøtet COP30 ble avholdt i Belém fra 10. til 21. november. I den brasilianske byen ble det forhandlet om hvorvidt sluttvedtaket eksplisitt skulle nevne en utfasing av fossile brensler. Diskusjonene kom som en overraskelse for flere:

– Det var ikke forutsett. Ingen visste at vi kom til å snakke så mye om utfasing av olje og gass, sier Aurora Wibe Limkjær (23), første nestleder i Changemaker. Wibe Limkjær var til stede under forhandlingene i Belém. Som representant for sivilsamfunnet jobbet hun opp mot norske myndigheter og deltok i demonstrasjoner sammen med andre ikke-statlige organisasjoner.

– Målet til sivilsamfunnet i år var en rettferdig omstillingsmekanisme. Og det fikk vi.

Med rettferdig omstillingsmekanisme refererer Wibe Limkjær til Belém Action Mechanism (BAM). Den rettferdige omstillingsmekanismen handler om at den grønne omstillingen må ta hensyn til eventuelle negative konsekvenser for arbeidere, urbefolkning og andre utsatte grupper. 

En seier uten innhold

– Den rettferdige omstillingsmekanismen var en seier for sivilsamfunnet. Men vi fikk jo ikke språk om omstilling. Så nå har vi rettferdig omstilling uten omstillingen.

Wibe Limkjær viser til slutterklæringen til COP30, hvor en formulering om omstilling ikke konkret nevner utfasing av fossilt brensel. Forslaget om en referanse til fossilt brensel ble stemt ned etter politisk strid.

– De arabiske landene sa at hvis dette blir med i formuleringen i den avsluttende pakken, så trekker vi oss. Det kommer vi ikke til å være med på, sa de. Så vi var egentlig ganske lenge redde for at vi ikke skulle få noen ting på bordet på årets COP, legger hun til. 

Andre land, som India og Russland, var også kritiske til å ta med formuleringen om fossilt brensel. På den andre siden sto en mer ambisiøs koalisjon, bestående av blant annet Colombia og flere EU-land. Disse landene stilte på sin side et ultimatum om at forhandlingenes sluttvedtak måtte være mer ambisiøst. 

– Norge var i starten ganske kritiske til det ambisiøse forslaget. Det var ikke klart at Norge kom til å akseptere det, sier blindernstudenten Selma Abigail Fonneløp (21), som representerte Natur og Ungdom under klimatoppmøtet i Belém. Universitas snakker med henne på telefon fra Brasil. 

Den norske dobbeltmoralen

Norge stilte seg ikke bak ultimatumet til den ambisiøse koalisjonen. Ifølge Fonneløp går ikke Norges posisjonering i klimaforhandlingene ubemerket hen:

– Norge har midlene og posisjonen til å være ledende i en fossil utfasing, men legger likevel vekt på ansvaret til landene som forbruker norsk olje og gass. Den norske dobbeltmoralen poengteres ganske tydelig, særlig fra det internasjonale sivilsamfunnet.

Lahn, førsteamanuensis ved UiO, påpeker at denne tanken om at tilbud og etterspørsel er to helt separate ting, står sterkt i Norge.

– Norges klimapolitikk handler bare om å kutte etterspørselen etter fossil energi. Vi skal ikke bry oss om tilbudet, altså vår oljeproduksjon, i det hele tatt. Det er grunnlaget for hele den norske klimapolitikken.

Lahn forklarer at norsk klimapolitikk lenge har bygget på en forestilling om at det går an å drive klimapolitikk uten å kutte i oljeproduksjonen. En nedtrapping av produksjon skal ikke vedtas politisk, men naturlig følge etterspørselen etter olje. 

Manglende rolleforståelse

Fonneløp mener den norske delegasjonen er redd for å støte fra seg større oljeproduserende nasjoner dersom Norge aksepterer mer ambisiøse initiativer. Wibe Limkjær stiller seg kritisk til den norske rolleforståelsen:

– Norge ønsker å være en brobygger. Men realiteten er at Norge ikke er særlig respektert på COP, eller i FN-systemet, fordi vi er så små.

Derfor mener både Wibe Limkjær og Fonneløp at Norge burde vært mer aktiv i støtten til det ambisiøse forslaget. Selv om Norge er et lite land, har vi i kraft av å være et viktig produksjonsland likevel en del makt når det gjelder utfasing, sier Fonneløp.

– Det har en signalverdi om Norge blir med på de ambisiøse initiativene. Det styrker tilliten til Parisavtalen og utfasingen. Det er mange land som blir veldig lite interesserte i å fase ut fossil energi når ikke engang Norge som et rikt land gjør det.

Ti år siden Paris

Parisavtalen, vedtatt på COP21 i 2015, forplikter medlemslandene til å sende inn nye og mer ambisiøse utslippsmål hvert femte år. I Belém skulle det igjen meldes inn nye mål. Wibe Limkjær fra Changemaker er ikke spesielt imponert over landenes nye mål.

– COP30 ble en dårlig bursdagsfest for Parisavtalens tiårsdag.

Når det mangler en presisering om å fase ut fossile brensler i sluttvedtaket, kan det virke som om det ble en bursdagfest med bare myke pakker. For Lahn har COP30 vist at klima står svakere på den politiske prioriteringslista enn det gjorde da Parisavtalen ble vedtatt. 

– Er det grunn til håp videre?

– Jeg tror ikke man skal bruke disse årlige klimatoppmøtene som barometer på om det er grunn til håp eller ikke. Parisavtalen er absolutt ikke et perfekt system, fortsetter Lahn og legger til:

– Du får ikke vedtatt en løsning på klimaproblemet på et internasjonalt møte. Det er er faktisk summen av innsatsen til hvert enkelt land som vil avgjøre det. 

Parisavtalen kan ikke garantere at klimamålene nås, men den setter en målestokk for hva som er forventet av medlemslandene. Selv om COP30s sluttvedtak ble nokså tannløst, tror Lahn at konflikten rundt formuleringen om fossile brensler kan gi grunn til et lite håp. 

– Konfliktlinja som ble trukket fram gjør at man nå forventer noe annet av land som skal vise klimalederskap. Nå kan man ikke lenger slippe unna med det som Norge har gjort, og si at vi setter oss ambisiøse klimamål, mens vi fortsetter å produsere olje og gass.

Enormt momentum

På tross av det skuffende sluttutfallet, skimter klimatoppmøtets deltakere Fonneløp og Wibe Limkjær begge ett lyspunkt: et enormt momentum.

– Det globale momentumet og initiativet for utfasing vi så på COP i år lover godt, mener Fonneløp.

– Hvis ikke Norge følger denne bølgen, så kommer vi til å sitte i samme båt som Saudi-Arabia og Qatar. Det er jo en båt vi ikke har lyst til å sitte i, sier Wibe Limkjær. 

Det globale initiativet for en utfasingsplan gjør det vanskeligere for norske politikere å hevde at det er urealistisk å sette en sluttdato for olje- og gassproduksjon, mener Lahn. Danmark har for eksempel allerede satt en sluttdato for olje, og Tyskland har gjort det samme med kull. 

Den sterke politiske viljen til en utfasing av fossil energi som EU-land uttrykte i Belém, vil også få andre konsekvenser for Norge. 

– EU-landene er det viktigste markedet for norsk olje og gass. Når de får en veldig tydelig politikk for å komme til netto nullutslipp, blir det mindre behov for norsk olje og gass. Det gjør framtida mer usikker for den norske fossilnæringen, sier Lahn.

Fonneløp og Wibe Limkjær understreker hvordan dette vil ramme norsk økonomi og arbeidsplasser.

 – Erkjennelsen av denne risikoen er det svært viktig å ta med tilbake til Norge, avslutter Fonneløp.