Få studenter oppsøker hjelp: – Man må ikke anmelde

Kun 18% av kvinner og 8% av menn som har opplevd uønskede seksuelle tilnærminger, har oppsøkt hjelp i etterkant. Det kommer frem i tilleggsundersøkelsen til studentenes helse- og trivselsundersøkelse, som spesifikt har sett på studenters seksualhelse og -erfaringer. De som har oppsøkt hjelp er i stor grad de som har blitt utsatt for de mest alvorlige overtrampene.

– Det er få av mine informanter som beskriver overgrep der de har oppfattet at overgriper aktivt prøver å gjøre dem vondt.

Det forteller kriminolog ved Universitetet i Oslo, Maria Hansen. Hun har forska på gråsoner i forbindelse med voldtekt og overgrep, og har i den forbindelse snakket med mange som ikke har oppsøkt hjelp etter uønskede hendelser.

– Det som gjerne kjennetegner det ugreie, er når man opplever at motparten har sluttet å bry seg om deg: at man har blitt en slags gjenstand, forteller kriminologen.

Søke hjelp uten å anmelde

Hansen problematiserer ordet «voldtekt», og påpeker at det ofte er en forventning om å anmelde når man bruker det begrepet. Det kan gjøre det vanskeligere å oppsøke hjelp. Overgrepsmottaket i Oslo ønsker å motarbeide den forventningen.

– Man trenger ikke å ha anmeldt eller ønske å anmelde for å komme hit og benytte seg av vårt tilbud, forteller overlege Dina Midttun.

Tilbudet er gratis, og innebærer samtale med psykososialt team og rettsmedisinsk undersøkelse. Man velger selv hvor mye av tilbudet man ønsker å benytte seg av.

– Vi har sterk kompetanse på det å møte mennesker i krise, supplerer fagleder for psykososial akuttjeneste ved Oslos legevakt, Anne Berit Lunde.

– Det er vanlig å ha sterke reaksjoner ettersom at dette er sterke hendelser, understreker Lunde.

Stigmatisert offerrolle

Gjennom sin kriminologiske forskning, har Hansen snakka med mange av dem som har opplevd grove seksuelle overtramp, uten å ha anmeldt eller oppsøkt hjelp i etterkant.

– Det paradoksale er at dersom overgrepet begås av en fremmed, så vil man ikke anmelde fordi man ikke vet hvem man anmelder eller hvordan man skal finne dem. Dersom det imidlertid begås av en bekjent, unngår man å anmelde fordi overgriperen er en del av det sosiale nettverket, og fordi man ikke ønsker å gjøre en vond situasjon verre ved å skape konflikt og oppbrudd, sier Hansen.

– Det er også noen offerroller vi kvier oss mer for å påta oss. Hvis man blir rana eller påkjørt er det ikke det samme stigmaet rundt det å være et offer, som hvis man blir utsatt for et seksuelt overtramp.

På overgrepsmottaket bruker de sjeldent begrepene «voldtekt» eller «overgrep».

– Veldig mange av dem som kommer hit, er usikre på om de begrepene stemmer for dem. Det er mange som først kommer etter å ha snakket med pårørende og venner som har rådet dem til å oppsøke hjelp, forteller psykososial fagleder Lunde.

Både kriminologen og de ansatte ved overgrepsmottaket forteller at det er vanlig å bebreide seg selv for hva som har skjedd.

– Mange tenker at de skulle ha gjort mer motstand. Det er en forventning i samfunnet om at man gjør motstand når man blir angrepet. Samtidig viser forskning at de fleste får en frysreaksjon, som gjør at de ikke klarer å bevege seg, sier Lunde.

Hansen poengterer at det uansett kan være skummelt å yte for mye motstand, fordi man frykter hvordan motparten da vil reagere.

– Man føler ikke at man kan komme seg ut av situasjonen, men kanskje er det noen grep man kan klare å ta, som å insistere på å bruke kondom. Det at man tar disse grepene for å beskytte seg selv i en ugrei situasjon, kan samtidig gjøre at voldtektsbegrepet føles enda fjernere.

Reelle konsekvenser for den utsatte

Mange av dem som kommer på overgrepsmottaket, er redde for at kroppen deres er ødelagt.

– Det vanligste er å ikke ha fysiske skader på kroppen, eller å kanskje ha en liten skade som gror av seg selv. Det at man ikke har blåmerker eller andre tegn utenpå kroppen, betyr ikke at det ikke har skjedd alvorlige ting inni kroppen, forteller lederne ved overgrepsmottaket.

– Men hvis man opplever at man er skadet, selv om det ikke syns, så burde man oppsøke hjelp hos helsepersonell.

Blant dem Hansen har snakka med som ikke har valgt å oppsøke hjelp, er det mange som uttrykker frykt for å sette i gang en prosess de ser for seg at vil forsvinne fra dem.

– Det er en forventning om at dersom man søker hjelp, så begynner ballen å rulle, og da mister man kontroll. Man tenker gjerne at «ok, jeg hadde ikke kontroll over hendelsen, men jeg kan i hvert fall ha kontroll nå», og så oppsøker man ikke hjelp, forteller forskeren.

Overgrepsmottaket understreker at de ikke vil snakke med politi eller fastlegen din uten tillatelse.

– Mange vil at vi sender epikriser til fastlegen, for eksempel fordi de vil forlenge en eventuell sykemelding de får av oss. Det er vanlig at hendelser som dette påvirker konsentrasjonsevnen og humøret, noe som har stor betydning for studenter.

Som pasient i helsevesenet har man rett til autonomi og medvirkning, og all hjelp er frivillig å ta i mot.