Det er lys i enden av tunellen

For et par uker siden lanserte vi Universitas’ jubileumsmagasin. I denne utgaven fantes  et  gjennomgående, forbilledlig tema: fremtidsoptimisme.  Tidligere generasjoners journalister og redaktører i avisen uttrykte et langt lysere syn på fremtiden enn hva vi i avisa gjør i dag Optimismen, som hadde sin storhetstid på på 1990-tallet, har for lengst blitt erstattet av en bedøvende pessimisme.

Gen Z er helt klart bekymringenes generasjon. Det er både trist og veldig forståelig, og det føles som hundre år siden murens fall og den påfølgende troen på en bedre verden. Også jeg er et symptom på egen generasjon. Fremtidspessimismen møter meg hver dag. Om det ikke er jobbfremtiden, er det den økonomiske situasjonen. Om det ikke er bekymring for hvordan kunstig intelligens kommer til å ødelegge alt som er kult i verden, er det bekymringen for å ikke komme inn på boligmarkedet før neste stopp er gamlehjemmet. Vi lever i verdens beste land, og det er egentlig helt absurd at en slik pessimisme skal påvirke hverdagen vår.

 I denne ukens Universitas har vi en stor kartlegging over tips til hvordan man kommer inn på arbeidsmarkedet. De fleste tallene går i gal retning, og arbeidsledigheten øker i alle sektorer. Vi journalister, fotografer, uttegnere og illustratører er redde for om vi noensinne kommer til å få fast jobb i bransjen, og ser man ut vinduet, er ikke situasjonen stort bedre. KI-trusselen er overveldende, høyrepopulismens oppgang ser aldri ut til å snu og den geopolitiske situasjonen er stadig vekk anspent og ekspanderende.

Etter at flere og flere land har gått høyrepopulismens vei, kom det en sårt etterspurt gladnyhet i utenrikspolitikken. Ikke bare én, men to. I Brasil skjedde det umulige, og president Lula slo den autoritære Flavio Bolsonaro. Dette som første kandidat noensinne etter å ha tapt første valgrunde. I Serbia ble den autoritære presidenten Aleksandar Vucic slått ned i støvlene av Studentlisten, en konstellasjon av studenter som nektet mer korrupsjon, angrep på pressefriheten og nedbygging av demokratiet.

Brasilianerne og serberne er tvunget til å forholde seg til et mye mer dystopisk fremtidsbilde enn oss nordmenn. I Norge har vi tross alt ikke opplevd statskuppforsøk lik det i Brasil, der den avtroppende presidenten prøvde å ta over makten på voldelig vis, korrumpere hele statsapparatet og avdemokratisere Brasil. I Serbia har deler av samfunnets infrastruktur kollapset, staten har vært gjennomkorrupt i mange tiår og aktivister er blitt fengslet og nedkjempet på voldelig vis. Opposisjonen mot det autoritære og korrupte ble i håpløshetens tid beseiret av håp.

Norge er heldigvis ikke i situasjonen noen av disse landene er. Vi har det stort sett ganske bra, men desto merkeligere er det at generasjonen vår er preget av fremtidspessimisme. Jeg håper vi kan se til Brasil og Serbia for å la oss inspirere av hvordan håp kan endre ting til det bedre. Trenden trenger ikke å være en permanent nedadgående spiral! Det kommer en varm og fin morgen etter en kald og mørk natt. Alle må gå i oss selv - også jeg.!

Vi får nok jobb og bolig en eller annen gang, og en god fremtid, så lenge vi tenner håpet.