– Sånn som jeg drev er ikke bærekraftig

Sola skinner blankt i vannet når Universitas møter Kaja Gunnufsen på Nesoddferga. Siden 2019 har hun bodd i rekkehus på Nesodden, etter at hun flyttet fra Grønland.

– Som mange andre hippe folk gjør, sier hun og ler.

Gunnufsen er mest kjent for albumet Faen Kaja, en utleverende millennial-hymne om livet som ung og retningsløs. Albumet skrev hun mens hun selv var sosiologi-student på Blindern.

Sosiologi-flopp til artistkarriere

– Hvorfor sosiologi?

– Jeg likte samfunnsfag på videregående og hadde tatt tre friår, så det føltes som det riktige å gjøre. Det var litt vagt hva det skulle bli til, men jeg hadde mange venner som gikk på Det samfunnsvitenskapelige fakultetet, og en følelse på at det skulle bli bra. Slik ble det ikke.

Gunnufsen har liten sans for organisert sosialisering, og det var en av hovedgrunnene til at hun valgte  Oslo som studieby framfor Trondheim og Ås. Det fikk følger da hun droppet fadderuka.

– Jeg tenkte at jeg ikke trengte det, for jeg hadde mange venner fra før. Der dumma jeg meg ut ved å være litt arrogant. Da ble Blindern enda kjipere.

Uten et miljø å tilhøre ble studietiden ensom, og den dårlige selvfølelsen vokste.

– Jeg tror jeg gjorde én eksamen fram til jul. Og så hoppet jeg av.

Men nederlaget ble materiale. Debutalbumet skrev hun samme høst. 

– Følelsen av å være så dårlig og mislykka var veldig god inspirasjon til å skrive sanger. I tillegg til at jeg på den tiden var «über»-singel. Nesten litt sånn incel-aktig.

Frelst i Mellom-Amerika

Etter sosiologifloppen dro hun til Mellom-Amerika. Turen skulle vare i to måneder, men ble nærmere et halvt år.

– Det var fordi jeg spilte, jeg var skikkelig trubadur med hatten foran meg. Jeg spilte egne sanger kombinert med Bob Marley, Neil Young og Manu Chao, og byttet spillejobber mot kost og losji. 

Hjemkomsten til Oslo beskriver hun som «nyfrelst», med en sikkerhet om at det var musikk hun ville gjøre. 

Allikevel kom hun tilbake til Blindern, denne gangen som lektorstudent. Der likte hun seg bedre enn på sosiologi, men heller ikke dette fullførte hun. 

– Det er en litt rar historie. Jeg gikk der, så ble jeg gravid med kjæresten min, og tok permisjon. Da jeg skulle søke igjen hadde det blitt regjeringsskifte, og det hadde kommet et krav om firer i matte. Jeg hadde treer.

Ifølge Gunnufsen er det fullt mulig å studere med barn, og kommenterer at hun følte seg godt ivaretatt av systemet da hun ble gravid under studiene.

– Jeg søkte og fikk innvilget SiO-leilighet under graviditeten, og følte at det var et godt system rigga til at det skal være mulig. 

«Late bloomer»

I senere tid har studielysten blitt vekket igjen. Gunnufsen gjennomførte etterutdanning i kulturledelse på OsloMet, noe som ledet til jobb som prosjektleder på Miniøya, Øya-festivalens barnevariant. 

– Jeg har vært litt «late bloomer», og var vel rundt 30 da jeg gjorde det, sier hun. 

Etter dette fikk hun plutselig sansen for å studere igjen, og tok kontakt med Blindern for å høre hva som kunne tas med videre. Svaret var nedslående: nesten alt hun hadde tatt for noen år siden, var ubrukelig. 

Dannelsens betydning

– Tanken på å være ferdigutdannet som 24-åring for så og jobbe i hundre år er veldig deprimerende, sier hun.

Selv var hun ikke klar for det i starten av 20-årene. Hun mener de fleste trenger en dannelsesreise før de er klare for å finne ut av ting. 

Men hennes tilnærming vil hun heller ikke anbefale

– Sånn som jeg drev på, er ikke bærekraftig, ler Gunnufsen.

Skulle hun begynt på nytt i dag, ville hun valgt biologi.

– Jeg synes det er kjempespennende! Begge foreldrene mine studerte på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, så det ligger litt latent inne fra barndommen. 

– Hva er de fineste minnene fra Blindern-tidene?

– Peoplewatchingen. Det var jo så mange karakterer: «Flaskemannen», «Blinderntrollet» for å nevne de ekstreme. Å være helt anonym og sitte og se på folk i alle aldre og typer. Det er så deilig.

Brått er fergeturen over og vi kjapper oss av ferga så vi ikke blir sendt tilbake til Nesoddtangen. Gunnulfsen ble aldri ferdig på Blindern, men kom likevel fram, det var vel omveien som var poenget.