En maskulin dugnad

Polarisering har vært ordet på alles lepper de seneste årene. Spesielt har kjønnspolarisering vært et grundig undersøkt fenomen, samt hvordan menn og kvinners virkelighetsforståelse flytter seg lenger og lenger fra hverandre. I denne ukens avis kan man lese debattinlegget «Fra MeToo til IAmJaneDoe» som omhandler Cornell-saken, og stiller spørsmålet: Hvor mange emneknagger skal til før noe endrer seg? Et annet betimelig spørsmål som må drøftes er: Hvor langt må ting gå før alle menn deltar i diskusjonen om alvorlige holdningsendringer?

La meg ta dere tilbake til forrige torsdag. NRKs Debatten skulle handle om den rystende Cornell-saken, der en kvinne ble utsatt for gruppevoldtekt av syv menn på et brorskap på det amerikanske eliteuniversitetet. En sak studentavisen The Cornell Daily Sun rapporterte. Man skulle trodd diskusjonen omhandlet hvordan vi kan hindre at noe slikt skjer igjen, og hvilke holdninger som kan ha ført til en slik grusomhet. Sentralt for diskusjon burde vært hvordan over 50 gruppechatmedlemmer ikke gjorde noe for å forhindre at dette skjedde. Debatten ble en helt annen.

Subjekt-spaltist Pål-Henrik Hagen brukte sin taletid på å bagatellisere statistikken om at 20 prosent av alle kvinner har blitt voldtatt, og på å hevde at voldtektskultur ikke er et problem i Norge. I tillegg til dette besto panelet av Documents Lise Sørensen som ønsket å flytte diskusjonen over til innvandring, og Elden-advokat Inger Zadig som ønsket at kvinner selv skal ta ansvar for å ikke bli voldtatt. Hva faen holder vi på med?

Forrige ukes Debatten ble en total fadese. En debatt om hvordan holdningsforebygging kan skje, skal ikke bli til en diskusjon om hvorvidt voldtektsstatistikken er reell eller ei. Debatten fremkaller noen ubehagelige spørsmål.

Er dette vanlige holdninger blant menn? Har Debatten invitert helt koko stemmer for å helle bensin på bålet i debatten? Eller er bagatelliserende holdninger som Hagen står for, holdninger folk vi kjenner har? Er slike holdninger utbredt utenfor Oslo-boblen mange av oss lever i? Hvis NRK mener dette er to likevektige sider i en debatt, er Norge ekstremt mye mer polarisert enn vi tør å innrømme. Hvordan har holdninger som Hagens spredd seg? At betviling av voldtektsstatistikk er det viktige, i stedet for oppgjør med en åpenbart usunn mannskultur? Hvordan kan man på et maskulint vis påpeke forkastelige sjåvinistiske holdninger?

Mange av oss har vært der. Gutta-vorspiel der drøye kommentarer blir slengt over bordet. For eksempel vitsing om kvinner med seksuell karakter. Kanskje ikke med vonde intensjoner, men for å score litt drøy humor-latter. Jeg frykter at mange menn i mange år har latt dårlige holdninger bre om seg i frykt for å virke som en venstrevridd, «woke» Tante Sofie. Kan man gjøre det til det kuleste i verden å være en anstendig fyr i en sosial kontekst? Å påpeke at noen holdninger er forkastelige uansett hvilken humoristisk anledning de fremføres i? Hvordan kan man unngå å føle seg som moralens høye vokter, eller en «white knight», men diskutere det store spørsmålet:

Hvordan kan 57 (!) menn ha latt dette skje? Forhåpentligvis er veien langt fra kødding på vorspiel til ignorering av voldtekt, men et sted må en holdningskampanje starte. Menn må på et felles seminar, der vi må finne ut av ting. Hvordan kan vi gjøre det fett å si ifra? Jeg inviterer til guttavors med høy føring av banneord, pils, sigg og baris. Da skal vi finne ut hvordan vi kan endre holdningene rundt kvinner. Ikke fordi vi er en gjeng woke Tante Sofieer som håper det vil gi oss poeng på «pick-me»-tabellen, men fordi det er vår fordømte plikt.