Utvalg for fremtidig organisering VI

Du representeres. Minst tre ganger i semesteret møtes 36 studenter med en over gjennomsnittlig interesse for studentpolitikk, for å spise pizza og vedta politikk som ikke lar seg gjennomføre.

- Det er ikke vår jobb å ta realitetshensyn, sa Heine Skipenes, leder for Studentparlamentet (SP) til Universitas i september i år.

Disse menneskene jobber for deg i det brune trehuset kalt Villa Eika, fantastisk anlagt i hagen på Blindern campus. Det vil si, de er ikke alltid å treffe på kontoret. Av og til bevilger de seg turer til steder som for eksempel Kreta, der det visstnok ikke er så mange distraksjoner.

- Det er vanskelig å få konsentrert seg og få gjort ting i fellesskap på Villa Eika, sa Signhild Stave Samuelsen da hun skulle forklare hvorfor SPs arbeidsutvalg hadde valgt å bruke penger på sydentur.

Dine penger, vel og merke. Gjennom semesteravgiften er det nettopp studentene som finansierer gildet, og tanken er at det er en fornuftig måte å organisere studentinnflytelse på. Skjønt det finnes de som tviler. For eksempel Studentparlamentet selv. Fra 2003 til 2007 satte parlamentet ned intet mindre enn fem «Utvalg for fremtidig organisering» (UFO I-V) som skulle undersøke mulighetene for reorganisering av virksomheten. Endringene ble få og små, trolig fordi utvalgene ikke hadde radikalt nok perspektiv. Denne utredningen tør der andre tier. Velkommen til UFO VI – tre radikale alternativer til dagens ordning.

• Under 1 av 10 stemte ved siste Studentparlamentsvalg.
• Fraksjonene i Studentparlamentet sliter med å gjennomføre det de går til valg på.
• Handlingsplanen til parlamentet er kun egnet som materiale for festtaler, ifølge vaktbikkja Universitas.
• Bare elendighet, med andre ord – Mikke Mus-demokrati, med noen ord til. Men hvilke alternativer har vi egentlig?

Første radikale alternativ: MASKERT DESTRUKSJON

Blindern Frigjøringsfront (BFF) ønsker å ta avmaktsondet ved roten, og legge SP dødt en gang for alle. For å få til det, henger de ut navngitte studentpolitikere, lager et manifest breddfullt av oppfordringer om å «kaste studentpolitikerne på hue og ræva ut», og «brenne Villa Eika», slik at grasroten skal bli klar over den «strukturelle voldtekten» studentpolitikken er i frontens øyne. BFF velger å være anonyme, fordi de minst av alt ønsker å få trynene sine eksponert i Universitas, jævelskapens hoffblekke.

– Hva skal vi kalle dere?

– Jeg bruker Per Arne Krokan, sier den ene representanten.

– Jeg trenger egentlig ikke å være her, sier den andre.

– Hva var bakgrunnen for BFF?

– Irritasjonen har bygd seg opp over flere år, sier Krokan. Trenger Egentlig Ikke Å Være Her nikker ivrig.

– Men hvorfor opererer dere med trusler?

– Det har vært flere forsøk på å legge ned eller gjøre noe med SP, men ingenting har lyktes. Å gå inn i parlamentet er i hvert fall nytteløst, så da må man foreta seg noe på en annen måte. Det gjør vi best med litt stygge personangrep og overdrivelser.

– Ærlig talt. Hvorfor henge ut enkeltpersoner i leserinnleggene deres? Det gjør at Universitas umulig kan trykke dem.

– Joa, vi kunne kanskje spart oss for det.

– Hva er alternativet deres?

– Vi presenterer et alternativ i manifestet. I punkt nummer fem, hvor vi ber om direkte valg til velferdstinget. Det er organet der de viktige beslutningene fattes, det er de som sitter med kontroll over SiO.

– Der penga er.

– Riktig. Vi er drita lei av karriererotter som pretenderer å representere oss, sier Krokan.

– Ja, sier Trenger Egentlig Ikke Å Være Her.

BFF ønsker å fjerne regelen om 20 prosent studentrepresentasjon i alle styrer.

– Representasjonen fra fakultetsnivå og opp eier ikke legitimitet. Prosessen er vilkårlig og det er byråkratrotter som ender opp i utvalgene, sier Krokan.

– Greit. La oss snakke om brannstifting. Villa Eika er et fint, gammelt hus som har blitt brukt til mye annet enn studentparlament. Hvorfor i huleste er punkt nummer én i manifestet at vi må «Brenne Villa Eika»?

– Vi har ingenting imot Villa Eika. Vi opererer innenfor studentikos og humoristisk sjanger. Om man velger å ta det punktet seriøst, mener vi at man må gå inn for det, sier Krokan. Trenger Egentlig ikke Å Være Her er hjertens enig.

– I utgangspunktet ville man lest punktet i overført betydning, at det står for en nedleggelse av studentparlamentet. Men lenger ned i manifestet har dere et eget punkt som spesifikt foreslår nedleggelse av SP, og hvordan skal man egentlig lese punkt 1 da?

– Hvilket punkt?

Krokan blar i manifestet.

– Nummer 4, ja. «Studentparlamentet er et hån mot studentene det hevder å representere. Legg det ned!». Du har for så vidt et poeng der.

– Mener dere ikke alvor? Hva er vitsen med å foreslå ting som er helt urealistiske?

– Akkurat brenninga kan vi ikke få gjennomført, men nedleggelsen av SP er realistisk.

BFF ønsker ikke å røpe for mye om hva slags aksjoner vi kan vente i de nærmeste månedene, men varsler en Stem Blankt-aksjon ved neste studentparlamentsvalg. Om mange nok stemmer blankt, må SP ta konsekvensene, mener de.

– Altså. Det er ingen som vet hvem dere er. Vi vet ikke når, eller hva, dere skal gjøre. Og i manifestet deres foreslår dere ting dere umulig kan gjennomføre, som å brenne trehus. Er ikke dette skremmende likt elendigheten dere beskriver? Hva gjør at dere ikke er nok et sandkassefenomen?

– Hadde vi sittet på innsiden hadde vi ikke brukt disse aksjonsformene.

– Fordi, liksom. Nei, sier Trenger Egentlig Ikke Å Være Her.

Andre radikale alternativ: INDIE-ENGASJEMENT

Henrik Melgaard Christensen har ingen intensjoner om å brenne noe som helst. Han ønsker heller ikke å ta livet av Heine Skipenes eller andre studentpolitikere. Alt han vil, er at universitetet skal bli et bedre sted å studere. Ikke ulikt studentpolitikere, med andre ord. Forskjellen er at Christensen driver løsrevet fra plattformer, budsjetter og arbeidsprogrammer. Han jobber i det stille, og tar tak i ting som virkelig utgjør en forskjell.

– Dette er min fortjeneste, sier Christensen og viser stolt fram krokene under bordene i kantina på Niels Treschows hus.

I februar tok historiestudenten opp to forhold vedrørende kantina: 1) At den bør utvides og 2) at ettersom studenter har jakker, bør det installeres kroker til å henge disse på. Det første var det «forhåpninger for i 2009», men det andre ble til slutt gjennomført.

Og han kan vise til flere resultater, selv i en tung byråkratisk universitetsstruktur. Påfyll av sement på steder der underlaget er ujevnt, taktekking og oppgradering av møbler på pauserommet til fagutvalget på historie står på Christensens skryteliste. Gjennom brevskriving, kjennskap til sin lokale vaktmester og et observant øye for dysfunksjonalitet driver han indie-studentpolitikk på grasrotnivå.

– Mitt engasjement bunner vel i et reelt ønske om at studenthverdagen skal bli bedre for alle her på Blindern, sier Christensen.

Samtidig fremhever han at det er viktig at engasjementet kommer fra hjertet.

– Noen ganger får jeg tips om klagesaker fra andre, men jeg må innrømme at det ikke er så moro å klage på ting som andre foreslår, sier han.

– Det er jo en slags hobby, dette her.

Christensen innser at han er en ensom svale når det kommer til brevskrivning, og at hans innflytelse på egenhånd er begrenset.

– Jeg har tro på at massiv brevskrivning kunne hatt en del å si, men vordende akademikere føler kanskje at å engasjere seg i trivielle ting blir for banalt. I tillegg tror jeg folk frykter at de blir oppfattet som sutrete hvis de driver og sender inn klager for alt mulig. Jeg mener det er viktig å skille personlige egenskaper fra rollen som klager, sier Christensen. Han tviler på at brevskrivning kan være et skikkelig alternativ til Studentparlamentet.

– Jeg tror det hadde oppstått et hull uten Studentparlamentet, som kanskje ville blitt forsøkt dekket av fagutvalg og fakultetsforeninger. Kanskje ville man endt opp med å gjenopprette hele greia.

Denne utredningens hypotese er uansett at dersom flere hadde gjort som Henrik, hadde Studentparlamentet vært overflødig. For hva er vel en forsamling pizzaspisende politikerbroilere mot en armada av brevskrivere utstyrt med fyndig penn og årvåkne blikk? Hva hadde skjedd dersom studieavdelingen ved universitetet fikk 500 brev om at lesesalene måtte utvide åpningstiden i eksamensstria?

– Det ville definitivt blitt lagt merke til. Vi måtte ha drøftet det i de rette organene, og jeg kan godt tenke meg at et slikt engasjement ville ført fram i starten. Men hvis det ble en vanlig aksjonsform og det ble ropt «ulv, ulv» i utrengsmål tror jeg effekten ville blitt mindre. I tillegg måtte vi jo ha lagt om rutinene for å behandle studenthenvendelser på, og ansette brevåpnere og så videre, sier fungerende studiedirektør Guri Vestad ved UiO.

Heller ikke teknisk avdeling har noe umiddelbart ønske om å avvikle studentdemokratiet i sin nåværende form.

– Massive mengder av henvendelser fra enkeltstudenter måtte vi ha tatt seriøst. Om det var ting som hadde latt seg gjennomføre uten større brudulje, ville vi ha forsøkt å etterkomme dette, sier teknisk direktør Frode Meinich.

– Er det realistisk å tro at brevskrivning vil kunne erstatte Studentparlamentets funksjon?

– Du kan trygt sitere meg på at teknisk direktør har større tro på demokrati enn anarki.

Tredje radikale alternativ: LA PENGA JOBBE

Organisasjoner av alle slag bruker stadig mer ressurser på lobbyvirksomhet. Parallelt ansettes tidligere politikere og samfunnstopper i PR-byråene for å hjelpe kundene med å påvirke myndigheter. Kanskje vi studenter skulle hente inn profesjonell hjelp for de 2,17 millioner SP har på budsjettet? Universitas ringer Geelmuyden.Kiese, som «gjør deg i stand til å gjennomføre», ifølge egne hjemmesider.

– Hva kunne dere gjort for 2 millioner kroner?

– For 2 millioner kunne vi gjort jævla mye bra. Å bruke disse pengene utenfor universitetet ville vært mye mer kostnadseffektivt, og bedret både rammebetingelsene eksternt og forholdene internt, sier Gunnar Mathiesen, seniorrådgiver og selverklært lobbygeneral i Geelmuyden.Kiese.

En evig sak for studentorganene har vært 11 måneders studiestøtte fra Lånekassen. Kan Gunnar hjelpe?

– Dette er en oppgave som er midt i blinken for oss! Jeg er helt sikker på at dette er noe vi kunne fått gjennomslag for. Det gjelder her å knytte de rette kontaktene opp mot departementet og å få utdanningskomiteen interessert.

Mathiesen er selv utdannet fra Universitetet i Oslo, og minnes de samme problemene med lav valgdeltakelse og lite gjennomslagskraft hos Studentparlamentet.

– Dette med alternative måter å bruke pengene på er en god problemstilling. Jeg er helt trygg på at beløpet kan brukes mye mer effektivt ved å gå i profesjonelt samarbeid med GK. Når det er sagt, så er Studentparlamentet en god opplæringsanstalt for framtidige posisjoner i politikk og næringsliv, og det er jo viktig det også.

Ja vel. Men skal pengene våre skal brukes til det? Hvor hårreisende hadde det ikke vært om studentenes penger for eksempel gikk til en avis som utelukkende eksisterte for å gi vordende journalister trening i å skrive saker? Er det velferd for hver krone? Vi bare spør.