Slaget om Gävle

– Bam, bam. BAM! snerrer Fadil Basic (55).

Den bosniske mesteren i tungvekt vugger rundt på vegg-til-vegg-teppet og knuffer på Martin Langvaldslien med en polstret pute festet til hver hånd. Martin slår tilbake. Tette og harde slag på de to putene. «Bam, bam, BAM!» Så dukker han av refleks for Fadils høyre som sveiper tungt over hodet hans.

Det er søndag og tredje dag i boksestevnet Gävle Dagblad Box Open i Sverige. To dager tidligere ankom 290 boksere den lille byen nord for Stockholm. Fra Oslo tar kjøreturen 8 timer. Du må gjennom kvalme, frustrasjon og Örebro før du kommer til Gävle.

For Martin har det ikke vært forgjeves. Det er finaledag i turneringshallen Estraden og hovedfagsstudenten fra Oslo varme opp til kveldens finale. Fadil brummer bryskt og dytter Martin fra seg, for så å sirkle ham inn igjen med lange steg. Nå stanser han opp, retter putene opp som et skjold og Martin slår om takten. Han sender i vei to slag så kraftige at det skjelver i det store fjellet av en mann. Bosnieren svarer med en buldrende latter.

– Bra, Martin! Du har dagen.

For fem dager siden var det Martin som var redd. Redd for at nesa hans, som han har brukket minst to ganger, ikke skulle tåle en kamp til. En rak høyre i en kamp for et år siden ga han to timer med sammenhengende blødning og en nese som en sprekkeferdig vannballong. En lege kjørte et sveiseapparat opp i den. Inngrepet overbeviste imidlertid verken Martin eller Fadil om at den krokete gallionsfiguren ville holde en kamp til.

– Det har gått helt fint under sparringen, men jeg er spent på om den tåler et hardt slag i en match. Hvis jeg først begynner å blø er det for sent, sa Martin etter den siste treningen på 1909 bokseklubb før avreisen til Sverige.

– En ting er nesa, men er du ikke redd for å få banka vettet ut av deg?

– Det streifer meg når jeg står i ringen og skal bokse, men jeg er ikke spesielt bekymret ellers. Amatørboksing har strenge sikkerhetsregler og jeg har en boksestil som gjør meg mindre utsatt. Jeg møter som regel folk som er lavere og sterkere enn meg. Da må jeg være taktisk, holde dem på avstand. Går jeg inn kroppen på dem og slåss er jeg dømt til å tape.

Det kortklipte håret, den bøyde lett bøyde nesa og de tatoverte overarmene sier mer bokser enn en det sier akademiker, men for mange er Martin et vandrende paradoks. Ved siden av hovedfaget i historie jobber han som konsulent på Norsk Fredsforskningsinstitutt (PRIO). Stillingen fikk han etter å avtjent siviltjeneste i organisasjonen. Ikke alle forsto at en som hadde som hobby slå andre kunne være pasifist.

– Boksing er vel ikke akkurat måten jeg løser konfliktene mine på, sa Martin og lo så det plystret i nesa.

– Jeg har aldri mistet besinnelsen i ringen før. Vennene mine tror jeg bokser for å få utløp for innestengt aggresjon, men jeg har ikke noen aggresjon få ut. Det er kanskje en svakhet, men det betyr også at jeg har med hodet inn i ringen.

– Alle vet at Martin studerer. Han er en stor inspirasjon for de yngre bokserne i klubben, sier Fadil og bøyer seg over bordet i Estraden. Han prater som en tungvektsbokser med slagtunge trykk på første stavelse.

I den opplyste ringen i bakgrunnen er en høyreist og spinkel russer i ferd med gjøre kål på en svart svenske som er dobbelt så bred som han. Det hjelper ikke hvor hardt svensken prøver. Han kommer aldri tettere enn russerens meterlange armer tillater ham. Slag for slag går sekundene i bakken. Det nærmer seg Martins kamp.

– Hver gang jeg åpner avisen leser jeg om narkomane og kriminelle. Jeg vil lese om gutter som Martin! Som driver idrett og studerer samtidig. Ungdommen trenger stimulans!

Da Fadil Basic selv drev med boksing, studerte han elektronikk og figurerte jevnlig i bosniske aviser. Etter 200 kamper la han opp. Siden har han trent boksere opp unge boksere; Olympisk mester i tungvekt fra 1984, Anton Josipovic og flere potensielle norgesmestere de siste årene. Men nå er det Martin som gjelder. Fadil reiser og forlater bordet. En lang dag med forberedelser nærmer seg slutten. Det startet tidlig.

– Du må spise mer, Martin, sa Fadil og pekte på Martin med et av hotellets buffetrundstykker. På det, hadde den store mannen lagt seks lag med skinke og to lag med ost.

– Jeg har spist fire brødskiver, flirte Martin.

– Du må spise mer kraftig mat, brummet Fadil og svelget rundstykket sammen med to hardkokte egg.

Før frokosten på hotellet, klokka sju om morgenen, hadde Martin vært på veiing og lå fremdeles betryggende under mellomvektgrensen på 75 kilo. Andre hadde sittet i badstuen hele morgenen. Rundt buffetbordet snuste utsultede bokseneser på pølser og eggerøre.

– Jeg kommer nok til å bokse mer defensivt enn vanlig. Nesen virker ikke helt som den skal, sa Martin før han gikk opp på hotellrommet.

Fadil ble sittende. Han kikket på meg med det friske øyet og snøftet.

– Martins nese er et problem. Er han uheldig vil dommeren stoppe kampen. Jeg tenker på det hele tiden, har nerver, men han skal ikke se det på meg. Jeg må være pedagog.

I turneringslokalet har to knock-out\'er på rad fremskyndet Martins finalekamp med minst femten minutter. Fadil hjelper bokseren sin på med hanskene og maserer vaselin inn i ansiktet hans for å forebygge kuttskader. Tungvektsfingrene beveger seg langsomt i sirkel rundt Martins oppmerksomme øyne. De lytter. Lytter til en gammel boksers rolige stemme.

– Ser du at din motstander ikke varmer opp her sammen med deg, Martin?

Martin nikker kort. Han har ikke åpnet munnen siden han forlot en av sittegruppene rundt ringen for å varme opp. Blikket hans er festet et sted i brystet på den to meter høye bosnieren. Fadil smiler.

– Det betyr at han er redd, Martin.

For første gang skal Martin møte en bokser som er høyere enn han. Semifinalemotstanderen var liten og tett. Da bokset Martin som russeren, med venstra som en lanse foran seg. Nå er det Martin som må gå i kroppen. Som må risikere lange slag i ansiktet. Akademikeren må legge strategien bak seg, glemme neseblodet og gjøre som sluggeren; Mose til.

Martin tar trinnene opp mot ringen.

«DING!»

Historiestudenten fra Norge heiser garden opp foran ansiktet og danser de første skrittene ut i ringen mot den høyreiste, magre svensken. Da tenker jeg på noe Martin sa før turneringen. At han aldri hadde vært sint på en motstander. Aldri slått et slag i raseri. Er det denne beherskede roen som gjør han så nifs i ringen? Og er det derfor svensken nå rygger unna i stedet for å bruke den lang venstrearmen for å holde ham på avstand?

– En-to-tre!! En-to-tre!!

Fadil har reist seg halvveis i stolen ved det blå hjørnet. Martin presser svensken opp mot tauene, setter to raske slag mot den spinkle overkroppen. Så avslutter han med et svimlende treff i den røde hjelmen. Svensken vakler. Fadil jubler.

– Finta! Finta!

I et fortvilet forsøk på å stagge Martins offensiv langer han ut ett slag i luften. I stedet for gi svensken mer rom åpner slaget opp for Martins høyre som igjen gjør et hodetreff. Ikke like hardt som forrige høyre, men søta bror er allerede ute av ballanse og tumler baklengs langs tauene, før beina stokker seg og sender den lange skikkelsen i kanvasen

6-0 etter første runde. Det går mot utklassing. Ydmyking. Martins nese har knapt fått mindre juling og Fadil later til å ha sluttet å tenke på neseblod. Svensken derimot kommer seg aldri i ballanse igjen. Det hjelper ikke at treneren hans vifter med håndkleet og skriker at han skal parere. Han subber baklengs fra hjørne til hjørne, med Martin jagende etter. Noen roper at han skal slappe av, men Martin vil ikke slappe av.

Når gongen går er stillingen 12-2. Det to bokserene takker for kampen. Så heiser dommeren Martins arm, svensken stirrer nedbrutt ned i kanvassen. En kamp er over. Et mesterskap er historie.

– Det var ikke en knockout, han snublet. Dessuten ble jeg altfor ivrig, sukker Martin mens han vikler av håndbandasjen.

– Jeg ville slå hardt på hvert eneste slag, men endte opp med å ikke treffe skikkelig på noen av dem. Men det var godt å vinne. Jeg tror jeg skal belønne meg selv med lesefri i morgen.

Fadil ser ut til å unne ham det. Han har ansiktsuttrykket til en gutt som har vunnet et veddemål.

– Martin trenger ikke å forsvare seg. Og vet du hvorfor?

Han slår ut med tungvektshendene.

– Han tenker med hodet og ikke med rompa slik som mange andre boksere gjør.

Til Blindern for å slåss

– Etter en frustrerende dag på lesesalen er det ingenting som er bedre enn å få komme hit og banke løs på boksesekker og medstudenter, sier Adrian Poljac (24) og smiler tilfreds.

Han er styreleder i bokseklubben til Oslostudentenes idrettsforening (OSI)

– Vi er egentlig kjent for å ha et litt roligere boksemiljø enn de andre Osloklubbene. OSI-boksing er et ypperlig utgangspunkt for de som vil lære sporten og kjenne. Her trener erfarne boksere og nybegynnere sammen, sier Poljac.

Klubben har 30 boksere, hvorav ni er jenter. I tillegg til klubbens egen ledelse har ledes treningene av to eksterne boksetrenere.

– Ingen kommer hit for å få juling, så bortsett fra litt neseblod og noen blåveiser i ny og ne er det få skader på treningene våre.