Universitetets skjulte skatter

HISTORIEN ELSKER Å spille oss puss. Da bonden på nedre Hoen gård i Buskerud hyret inn en husmann til å drenere en myr på tomten sin i 1834, visste ingen av dem hva som skjulte seg i de tunge jordmassene. Men da husmannen foretok et siste spadestikk, mer av ærgjerrighet enn nødvendighet, oppdaget han til sin store forundring at en gullring hadde satt seg fast på spadebladet. Videre graving avslørte at myren var hvilestedet for vikingtidens største gullskatt. Husmannen ble resten av sitt liv kjent som Gullmannen på folkemunne, og funnet fikk navnet Hoenskatten. I dag kan den sees i Kulturhistorisk museums skattkammer. Museumsdirektør Egil Mikkelsen understreker at det er lite annet enn flaks.

– I dag går Bergensbanen rett over den myra. Om det ikke hadde vært for husmannens siste stikk med spaden, hadde vi kanskje aldri funnet den skatten.

Men det er ikke bare i hengemyra de gode historiene og unike funnene gjemmer seg. Noen ganger befinner de seg rett under nesetippen vår – eller, som Mikkelsen sier:

– De største funnene vi kan gjøre nå, er antagelig i våre egne magasiner.

TA FOR EKSEMPEL eskene som sto og støvet på Universitetet i Oslo (UiO) fram til sekstitallet. Innholdet, bestående av smykkesteiner, glassgjenstander, oljelamper, marmor og keramikk, vakte liten oppsikt blant de som snublet over dem. Det var ikke før på 60- 70-tallet, hvor blant annet israelske forskere og en dobbel Oscar-vinner begynte å grave, at de norske forskerne fattet interesse for hva kassene ønsket å fortelle oss. De bar nemlig på en historie utenom det vanlige.

DET BEGYNTE MED et fall. Den russiske aristokraten Plato Oustinoff tjenestegjorde i tsarens livgarde, og ble kastet av hesten sin under en militærmanøver. I rekonvalesensperioden etter det stygge fallet forelsket Oustinoff seg i den unge og vakre prestedatteren Marie Meltzer, som konverterte ham til lutheranisme. Da han ikke lenger kunne godta livgardens russisk-ortodokse ritualer, ble han forvist til Sibir, men etter megling fra den russiske ambassadøren i Istanbul ble dommen omgjort til 40 års eksil. Oustinoff emigrerte til Würtemmberg hvor han ble innlemmet i tempelriddernes orden.

Ferden bar mot Palestina, hvor Oustinoff donerte penger til Tysk misjonsvirksomhet. Som takk for sjenerøsiteten kunne Oustinoff snart kalle seg Baron von Ustinow. Han forlot Palestina, giftet seg med Maria Meltzer og flyttet til Genoa. Men lykken var kortvarig. Meltzer hadde forelsket seg i gartneren ved Ustinows villa. I et utspekulert forsøk på å bli rik, ung enke plomberte hun pistolen hans, noe som ville vært livsfarlig om han skulle komme i fare for å avfyre den. Men Ustinow oppdaget komplottet, skilte seg og kjøpte eiendommer i Palestina. I 1878 begynte arbeidet som skulle oppta mesteparten av livet hans: En samling av historiske gjenstander fra Jaffa-området.

– I hagen sin bygde Ustinow et slags arkeologisk teater – han ønsket å gjenskape det hellige lands historie gjennom utstilling av antikke gjenstander, forteller Laszlo Berczelly.

Han er tidligere førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum, og en av de som har beskjeftiget seg mest med Ustinow-samlingen.

– Villaen og hagen ble et slags Kanaan. Blant eksotisk vegetasjon, aper og papegøyer plasserte han statuene sine. Inne i huset var de mindre gjenstandene utstilt, sier Berczelly.

For Ustinow, som for mange andre som befant seg i regionen på den tiden, var historie mer en religion enn en vitenskap. Han betraktet gjenstandene personlig, og knyttet sitt eget liv til historien om Guds eget hellige land.

– Det var noe helt nytt – han forsøkte å rekonstruere hele områdets historie, det kompliserte etniske mangfoldet i regionen. Det er det motsatte av nasjonalistisk arkeologi, og den var unik i sin samtid.

FORTIDEN VAR IKKE bare til forlystelse for Ustinow. I hans åttiende år kjente han plutselig kallet fra tsarens garde igjen, og bønnfalt Nikolai II, den siste tsar, om å få vende hjem til Russland. Pengene var brukt opp, og han var på utkikk etter en kjøper av samlingen. Først henvendte han seg til de store museene, som British Museum og Louvre. De var imidlertid svært skeptiske – på den tiden hadde de nettopp brent seg på innkjøp av kreative forfalskninger, og de avslo den fantasifulle samleren.

Til slutt fikk Ustinow hjelp av den norskættede finansmannen Karl Frederik Knudsen. Tre distingverte herrer i Oslo, anført av Johannes Sejersted Bødtker, fikk kjøpt samlingen i desember for nøyaktig 90 år siden. De ønsket å videreformidle samlingen til et museum. Men interessen manglet i Norge, og til slutt ble samlingen auksjonert bort.

– Det var liten interesse for de viktigste delene av samlingen – Norge var et svært lite egnet sted å selge den, sier Berczelly.

Etter at Tyskland invaderte Norge i 1940 ble samlingen donert til Etnografisk Museum ved UiO, hvor den sto nærmest urørt. Da barnebarnet til Ustinow, den dobbelte Oscar-vinner Peter Ustinov, besøkte Oslo på 60-tallet og anmodet om å få se bestefarens samling, fikk han et blankt nei fra universitetet. Samlingen var pakket ned i kasser, og lot seg ikke vise fram, til skuespillerens store forargelse.

DEN DAG I DAG er svært lite av Ustinow-samlingen vist fram. Til våren får man imidlertid se deler av baronens livsverk, i utstillingen «Dødskult i Antikken». Marina Prusac er samlingsansvarlig for antikksamlingen.

– Det blir den største utstillingen av antikt materiale i Norge noensinne, sier hun stolt.

– Hvorfor har ikke samlingen blitt mer eksponert? Og hvorfor ikke før?

– Det har vært delte meninger knyttet til verdien av den blant de som har vært ansvarlige for samlingen i Norge, sier Prusac.

Det tok 30 år og klare hint før de norske forskerne så verdien.

– Det var først på 70-tallet, etter at Israel krevde tilbake deler av samlingen, at man fattet interesse, sier Berczelly.

Og nå er antikken i skuddet, mer enn på lenge.

– Jeg tror det er flere grunner til at vi velger å vise fram antikke gjenstander. Det er en erkjennelse av at vi har et kulturhistorisk ansvar av en litt mer internasjonal karakter. I Norge er det en del mer interesse for dette. Antikken har fått mer oppmerksomhet, og det merker vi på alle nivåer. Det er en søken etter felleseuropeiske verdier, sier Prusac.

NOEN HAR BEKYMRET seg for at arkeologien de siste femti årene har dreid seg alt for mye bort fra gjenstandsforskning. Store skatter støver i magasiner, uten at publikum eller forskere drar nytte av det. Øystein Ekroll er arkeolog. Han mener at museene må tørre å vise fram mer av det de har.

– Det har vært en tendens på museer hvor man skal vise fram svært lite. Det virker som om man er redd for å trette folk, at hvis ting kommer for tett så blir det uinteressant. Resultatet er at bare en brøkdel av samlingene blir vist fram. Om gjenstandene verken blir utstilt eller forsket på, er det dødt materiale. Og det er veldig synd.

Ekroll er bekymret for at verdifull kunnskap opparbeidet gjennom nitidig forskning på magasinenes utall av historiske gjenstander kan gå tapt.

– Jeg skal ikke si at det ikke skjer noen ting, men fokus har vært flyttet vekk fra forskning på gjenstandene til tolkning av dem. Vi har en generasjon forskere som er i ferd med å dø ut på mange museer. Med den generasjonen forsvinner utrolig mye kunnskap som ikke er nedfelt i oversiktsverker eller i tilgjengelige kataloger.

Prusac påpeker at det, i Ustinow-samlingens tilfelle, snarere er snakk om det motsatte.

– Arbeidet med Ustinow-samlingen har vært av katalogiserende karakter, snarere enn et problematiserende nivå. I og med at det grunnleggende arbeidet med materialet er gjort kan man problematisere det, og se på kulturell identitet i romerske provinser. Dette er svært spennende arbeid, sier Prusac.

Hun kan fortelle om forskerinteresse fra utlandet.

– Både i Tyskland og Israel vises det interesse for samlingen.

– Hva er verdien av samlingen i dag?

– Det er vanskelig å føre historikk på de romerske provinsene, men Ustinow-samlingen er svært rik på dette området. Dessuten er arkeologiske samlinger som uttrykk for kulturmøter i tiden. Der kan samlingen fortelle oss mye.

BARON VON USTINOW lot gjerne fantasien løpe løpsk. En navnløs torso ble med et tankesprang tilskrevet Alexander den store, og han innbilte seg også at han hadde funnet graven til Tabitha, kvinnen Peter gjenkaller fra de døde i Apostlenes gjerninger. Løse spekulasjoner eller ikke, følelsen av å opprette kontakt med en forgangen tid er noe av fascinasjonen ved antikke objekter.

Får Kulturhistorisk museum viljen sin, flytter de inn i nye lokaler i Bjørvika i 2015. Da vil det bli plass til å vise frem mye større deler av samlingen, i noe Egil Mikkelsen kaller «Det åpne magasin».

– Vi har et slagord som heter «Hele verden og alle tider i ett hus.» Det nye museet skal være en arena for å skape en dypere kulturforståelse. Noen av de mest spesielle gjenstandene skal eksponeres, og ved hjelp av multimedia skal vi skape spennende kontekster. Samtidig skal gjenstandsfrikene få sitt, gjennom store utstillinger fra magasinene, sier han.

Berczelly planlegger å skrive en bok om den eksentriske baronen. Han mener Ustinow-samlingen har et stort, uutnyttet potensial, og at man kan lære mye av baronens innlevelse i de fremmede kulturene.

– Ustinow-samlingen burde bli generøst utstilt, etter Plato von Ustinows egne prinsipper. Det hellige land er for alle, og det forteller samlingen noe om. Den innbyr til et internasjonalt samarbeid, hvor forskere fra mange land kunne deltatt, sier Berczelly.

Han tror historien om tsarens livvakt som ble samlemanisk tempelridder kunne trukket tilskuere.

– En stor del av samlingen kan stilles ut. Hvis man hadde utnyttet historien om ham, kunne det blitt en attraksjon.

PRUSAC GLEDER SEG over at deler av samlingen blir tilgjengelig for publikum til våren, om enn på lånt tid. Samtidig interesserer flere og flere arkeologistudenter seg for materialet.

– Det er alltid trist å måtte avslå forespørsler om å forske på gjenstander fordi de ikke er tilgjengelige. Så det er en stor glede at Mikkelsen og museet viser så stor interesse for at de antikke gjenstandene skal være tilgjengelig.

For tiden graves det ikke bare i Ustinow-samlingen. Også de gamle kassene fra Osebergfunnet, som ikke har vært åpnet på bortimot 70 år, granskes i håp om å finne ting man ikke har interessert seg for før.

– Det gjelder å finne nye ikoner, sier Egil Mikkelsen.

– Arkeologiske funn har en interessant dobbeltkarakter. I tillegg til selve funnene virker det som om folk lar seg fascinere av selve arbeidsprosessen, i større grad enn andre fag?

– Ja, og de gode historiene er det mange av. Og ofte er de like interessante som selve funnet.