Dirigenten

Cathrine Winnes Trevino er en engasjert og opptatt kvinne. Med fire barn, oppdrag som frilansdirigent og jobben som universitetslektor på Norges musikkhøgskole (NMH) lever hun livet i allegro molto. Intervjuet med Universitas må skvises inn mellom undervisningstimene på Musikkhøgskolen.

Cathrine er av de menneskene som er som født til å bli musikere. Hun spiller både klassisk saksofon og piano, og som liten gikk hun både i skolekorps og på kommunal musikkskole.

– Hva fikk deg til å begynne å studere musikk?

– Felles for alle som studerer musikk er at de har begynt tidlig med musikk. Jeg begynte å spille piano når jeg så hva det var for noe. Vi hadde teipbiter på tangentene så jeg lærte hva tonene het. Far sa en bokstav, og jeg spilte tonen.

Det er en opplagt, ung kvinne som i skinnsofaene i inngangspartiet på Norges musikkhøgskole legger ut om studietiden sin. Cathrine forteller at for en klassisk saksofonist med dirigentambisjoner var NMH stedet. Hun hadde søkt og kommet inn flere steder, men ryktet til Musikkhøgskolen og behovet for å være nær familien fra Bærum gjorde at hun havnet i Oslo.

– Jeg flyttet først hjemmefra og til Oslo det andre året, da kjøpte jeg en ettroms i Kirkeveien og bodde alene.

Verre var det da hun flyttet til Stockholm for å studere. Cathrine reiste til Sverige med dyna si i en bag og saksofonen på ryggen. Hun hadde ingen adresse, bare en skoleplass.

– Den første uka bodde jeg hos en komponist som jeg kjente perifert. Den andre uka møtte jeg en enda mer perifer venn. Hun hadde vært gift med en saksofonist jeg visste om. Hun hadde et stort hus – og et stort hjerte.

Ved siden av studiene spedde hun også på økonomien ved å ta små spillejobber. Hun spilte i begravelser, selskaper og på konferanser. Det ble også tid til litt, som hun selv kaller det, «kjæresteri». Likevel, det var ikke plass til for mange krumspring i Cathrines studiehverdag. Hun var, som hun selv sier det, tidvis en seriøs student.

– Det kom hele tiden nye bunker med noteark, det var som å være oppe til eksamen hele tiden. Jeg var nødt til å jobbe hardt hele veien. Du kan ikke stå foran orkesteret, klø deg i huet og lure på hva som skal spilles.

Cathrine ser på klokka, intervjuets tilmålte tid er omme, hun skal ha undervisningstime. Vekselvis småløper og går vi gjennom gangene mot øvelsesrommet mens Cathrine hilser på kjente og fortsetter å svare på spørsmål.

– Har du noen gode venner fra studietiden som du fortsatt pleier kontakt med?

– Det var en sviresøster, en pianist, som jeg var mye sammen med.

– Hva slags svir drev dere med?

Cathrine lyser opp, dette er tydeligvis gode minner, mens hun gladelig forteller videre.

– Vi pleide å ha lyttekvelder med noen flasker vin og en haug med CD’er.

– CD’er med klassisk musikk?

– Selvfølgelig. Det viktigste var å ha nok vin og nok musikk. Mot slutten av kveldene kom vi euforisk stemning, sier Cathrine og ler.