Sloss i Frognerparken

– Jeg vet ikke helt hvor teaterinteressen min kommer fra, men jeg har aldri tenkt at det var noe annet alternativ for meg, forteller Agnes Kittelsen.

– Jeg begynte rett etter videregående, men hvis jeg skulle velge på nytt skulle jeg gjerne tatt et år med ex.phil og drukket litt øl. Jeg føler ikke at jeg har vært «ordentlig» student. Det var enten studier eller trening hele tiden, sier hun.

Under studietiden møtte Agnes Kittelsen sin samboer, Endre Hellestveit.

– Vi var bare åtte stykker i klassen, og ut av disse ble det to par. Endre og jeg er i dag samboere med barn, mens de to andre er gift, forteller Kittelsen.

Mellom andre og tredje året på teaterhøgskolen er det tradisjon at studentene spiller teater i Frognerparken om sommeren. Da bor studentene i parken for å passe på telt og rekvisitter.

– Vi bodde i et svett sirkustelt. Det regnet hele sommeren og det var aldri noe som var tørt. Det var noe drit halvannen måned i strekk, innrømmer Kittelsen.

– Jeg husker at Endre og jeg skulle passe på teltet kvelden før premieren. Vi hadde fått tak i en flaske Kalhua, og jeg kan huske at jeg til slutt sovnet midt i scenografien, som skulle illustrere Sultanens putehav i et stykke om Aladdin. Jeg ble etter hvert dårlig, og spydde. Det luktet helt forferdelig, og jeg våknet premieredagen med skikkelig angst. Jeg har glemt hvordan selve premieren gikk, men vi spilte i alle fall for fulle hus hele sommeren.

Like godt endte det ikke ved en annen anledning den samme sommeren.

– Mens vi passet på teltet i Frognerparken var det en ungdomsgjeng som angrep Endre og meg. Det endte i håndgemeng, og Endre ble slått i hodet med sin egen kassegitar. Etterpå kjørte vi rundt i Oslos gater i politibil med sotede ruter for å prøve å gjenkjenne gjerningsmennene. Endre måtte sy noen sting, og var en periode bekymret for at skuespillerkarrieren skulle gå fløyten på grunn av arret han fikk fra kassegitaren.

Med kun 28 studenter på hele skolen, og nesten like mange lærere, ble tiden på teaterhøgskolen spesiell. Kittelsen husker tiden som intens, med mye en-til-en-undervisning og hard jobbing.

– Vi fikk beskjed om at vi skulle være takknemlige for den plassen vi hadde fått, og vi fikk veldig mye oppmerksomhet og oppfølging. For eksempel bodde stemmelæreren min rett ved skolen på Aker brygge, mens mannen hennes bodde i Bærum. Det gjorde hun bare fordi hun skulle være tilgjengelig for oss studenter også på kveldstid. Sånn sett var vi nok privilegerte, sier hun.

– Med så få studenter blir det veldig intimt, og man vet nesten alt om hverandre, både studenter og lærere. Det ble mye skriking og gråting, og alle klisjeer man tror skjer på et slikt sted, de skjer.