Ingen skriver til Vegard K.
Del 2
Svetten sildret mens Vegard K. leste linje for linje. Noen må ha baksnakket meg, tenkte K., for han hadde jo ikke skrevet brev til noen. Ikke hadde han tenkt tanken heller.
«Møt meg på det vanlige stedet, ved det vanlige bordet, til den vanlige tiden».
Han satt på den brune benken. Mens han fjernet den ene skallbiten etter den andre – slik at egget sto ribbet og nakent tilbake – kunne han nesten høre hjernen knake. «Jeg har da ingen vanlige steder, eller tider, eller bord», sa han til seg selv, mens de fire like store bitene ble plassert i den riktige boksen.
Da det andre egget hadde blitt nakent, brødskivene med innmaten, tre centimetertykke tomatskiver og en halv teskje salt hadde blitt fortært, strammet K. slipset før han reiste seg.
Da han grep dørhåndtaket på den andre siden av gaten kjente han på ny en vemmelig følelse bre seg i kroppen. Noe var galt med akkurat dette øyeblikket. Ikke bare kjente K. tydelig at luggen var for lang, deodoranten fungerte heller ikke som den skulle. «Pokker ta!» sa K. halvlavt for seg selv, og forbannet den svarte katten som hadde krysset gaten foran han.
Vel inne holdt han god avstanden til den blonde. Det var under en stille bønn om perfekt melkeskum at han oppdaget det: Det satt noen der. Og ikke bare satt han der, han satt der som om det skulle vært den mest naturlige ting i verden!
K. snudde den venstre foten 180 grader, og den høyre fulgte etter. Han sendte et enervert blikk mot den blonde, som var opptatt med å kverne kaffebønnene. Etter et halvhøyt kremt snudde hun seg sakte rundt og dro leppene fra hverandre: «Han sa dere hadde en avtale». Det var ikke noe i almanakken hans om en avtale; ikke i dag, ikke i går – ikke en eneste dag.
Det var unektelig noe kjent med øynene. Ansiktet var over sin storhetstid, men trekkene renskårede. Koppen var alt på plass da K. satte seg. Da han løftet hodet så han noe han definitivt kjente igjen.
Hvem er mannen og ved K.s bord og hva vil han K.? Les mer i neste utgave av Universitas
