Mappe på 1, 2, 3

Merket: brudd på læringslovens eneste paragraf: Du skal lese og lære, for å få lov til å låne penger.

Jeg er overbevist om at personen på min høyre side egentlig sitter og ser på bildene i en Disneybok, og ikke leser Dante som han har stilt loddrett på pulten sin. Dessuten tror, nærmest vet jeg, at han ikke bare leser meningsløs fiksjon, men han hører på det også. Han har nemlig dekket ørene sine med store høretelefoner, og når jeg lener meg mot han hører jeg den velkjente «pling, bla om til neste side». Jeg noterer flittig ned følgende: «Leser ikke pensum, ergo ikke nok pensum».

Men mitt oppdrag er på ingen måte avsluttet, for jeg vet det finnes flere tilfeller av lovbrudd i radene av tilsynelatende puggende studenter. Jeg får akkurat øye på noe som kan ligne en ulumskhet, i det en venn kommer gående i min retning. For ikke å vekke oppsikt, overfaller jeg boka som ligger foran meg og later som jeg sitter og leser. Da min venns skritts har lagt seg, gløtter jeg forsiktig opp fra boka mi: «Spion på 1,2,3». Det enkle er det beste også for oss spioner. Igjen kan jeg la øynene mine fare over de endeløse rekkene av pukkelleserygger, og nesa kjenne lukta av kunnskap, i form av kaffetermos-osen, som hviler i rommet. Med ett er det som duften fører meg bort, til helt andre steder, til kaffebarer. Jeg samler luktene og skjønner at kunnskapskaffelukta ikke kommer fra en First Price pulverkaffe, men derimot fra en dyr aromakaffe. «Unødvendig dyr kaffe, trenger ikke stipend i det hele tatt», skriver jeg bestemt ned.

Fornøyd med dagens arbeid reiser jeg meg forsiktig og sniker meg ut av lesesalen. Det er mye mellom himmel og lesesal som jeg ennå ikke vet noe om, men snart vil ikke avstanden bli stor. Vel ute på gata kjenner jeg at lufta begynner å få en vårlig temperatur, men uengasjerte studenter som tror det går mot lysere tider, vil få en overraskelse. En kald og nådeløs vind fra høyre nærmer seg. I mellomtiden ser vi deg: utdanningspolitiets statelige spionstudenter.