Sne End

Nok en vinter har gått opp i liminga. Gjennom mørke og beiske dager har bygårdene vært våre borger mot kulda. Men nå har de slått sprekker og en masse folk har lekket ut på gatene. Det myldrer plutselig og brøytehaugene griner smeltende mot oss, svartere for hver dag som går når mengden av snø blir mindre i forhold til mengden av sand og dritt. Men hvor var alle disse menneskene i vinter? Når vi trengte litt liv og varme i gater og streder? Dumt spørsmål, for det er jo det samme hvert år. Omtrent når linerla kommer hjem fra Egypt siger også vi ut og gir oss til kjenne i parker og på gater. Og alle ser uforskammet godt ut. Men, altså, hvor var alle i vinter? Kanskje de har sittet inne og mimret om barndommens vintrer? De var alltid hvite og kalde, sies det. Og hvor ofte har vi ikke hørt dette snakket om veksthusvirkningen, eller hva det heter, og at vinteren er blitt en skygge av seg selv? Men går jeg minnet mitt mer nådeløst etter i sømmene, syns jeg ofte jeg må ha sett Askepott med regnet piskende mot vinduet. Og så husker jeg en gang, én gang, at hele familien sto pinnekjøttrapende på trappa i unison undring over snøen som lavet ned. Vel, vel. Vinteren som gikk var i alle fall ikke av det milde slaget. Ikke den før det heller. Og ikke den før der igjen. Om det er det at vi er barn eller det at vi blir voksne som gjør det, er ikke godt å si. Minnet om regnfulle mildværsvintrer må være recessivt, som genet for blå øyne. Og vinteren vi nå rister av oss blir den som gjør at nye generasjoner vil kunne si som oss: – Da jeg var liten ...