Mens de venter på sin Villa Grande...

– Det er koselig her, eller intimt er vel kanskje et riktigere ord, sier prosjektkoordinator for Holocaust-senteret Katusha Otter Nilsen (31) idet hun viser vei opp trappa i det lille huset i Ullevålsveien.

Holocaust-senteret, eller «Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge» for å være helt korrekt, venter på å få flytte til Villa Grande på Bygdøy. Men det skjer ikke før sommeren 2004. Det er mye som skal ordnes før Quislings gamle luksusslott på 3000 kvadratmeter kan tjene til noe bedre enn residens for landsforrædere.

– I mellomtiden får vi greie oss med «Villa Piccolo», sier Otter Nilsen.

I andre etasje i det lille grå huset i Ullvålsveien 105 planlegger hun det som skal bli et krafttak for medmenneskelighet i Norge. Alt fra faglig innhold til farger på gardiner skal diskuteres og vedtas før publikum kan ønskes velkommen til senteret. I tillegg skal senteret arrangere seminarer og foredrag.

Nytt og fancy

Nesten hver fredag tilbyr Holocaust-senteret foredrag om alt fra jødisk påskefeiring til historien rundt Holocaust i Norge.

– Vi har pauseknappen litt inne foreløpig, men prøver å ha en viss aktivitet med de ressursene vi har. Arrangementene vi har hatt hittil har vært en suksess og veldig lærerike. Temaene har vært varierte, og hit kommer både studenter, professorer og andre som har en oppriktig interesse for temaet, sier Otter Nilsen.

Denne fredagen holder hovedfagsstudent Tilde Rosmer foredrag om religion og politikk i Israel. I et lite møterom snakker Rosmer om partioppbygging i Knesset til syv-åtte tilhørere som kommer med engasjerte innspill. Mange er gjengangere på møtene, og særlig mange flere er det heller ikke plass til. Større arrangementer enn dette blir ikke blir ikke avviklet før en forskningsdirektør blir ansatt. Men når senteret endelig kommer seg til Villa Grande, vil det bli andre dimensjoner over arrangementene.

– Det skal bli noe nytt og fancy. Det skal bli et hus fyllt med mellommenneskelige bånd der det skal være plass til alle som strever i motbakke som livssynsminioritet. Dessuten skal vi ha en opplevelsesdel som skal være noe helt nytt, sier Otter Nilsen.

Kontroversielt senter

– Så det er umulig å sammenligne Holocaust-senteret med andre museer?

– Det er klart at vi henter inspirasjon fra andre steder. Jeg var nylig på Det jødiske museet i Berlin. De hadde med svært enkle virkemidler klart å få til et senter som gjør at du føler deg som et nytt menneske når du går ut derfra. Noe slikt vil vi svært gjerne ha på Bygdøy også, sier Otter Nilsen.

Statsviteren har i mange år vært reiseleder på turer med skoleklasser til konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland, og har et nært forhold til temaet.

Hun har planer om å ta i bruk sterke virkemidler for å få besøkende på senterets opplevelsesavdeling til å ta et oppgjør med egne holdninger.

– Blant annet planlegger vi å bruke bunkersen som Quisling hadde som fluktvei til å skape en litt skummel stemning for skoleklasser som vi vil ha mange av. Det er viktig å skape assosiasjoner til hva som foregikk under Holocaust, men samtidig er det ikke et senter bare for dystre opplevelser. Vi har lyst til å være et kontroversielt opplevelsessenter, sier Otter Nilsen.

Senteret er et prestisjeprosjekt for norsk forskning, og har da også fått stor internasjonal oppmerksomhet. «Dette vil bety en verdig avslutning på et uverdig kapittel i norsk historie», skrev BBC på sitt nettsted da nyheten om at boligen til Quisling, som har blitt selve symbolet på landsforræderi, skulle bli Holocaust-senter. Og ambisjonene er det ikke noe å si på. Det skal opprettes et stort arkiv og et rikholdig bibliotek i senteret. Dessuten har stiftelsen som visjon at alle elever i grunn- og videregående skole skal innom Villa Grande innen endt skolegang. Stiftelsen legger også vekt på et folkelig engasjement og at samarbeidet med Universitetet skal være like fruktbart som det har vært til nå.

Kreativt miljø

–

Er du ikke litt redd for at dere skal bli litt gjemt og glemt der ute på Bygdøy?

– Det er ingen tvil om at det er et fantastisk sted å dra ut til om sommeren, men spørsmålet er jo om det kan virke litt langt ut dit om vinteren. Vi håper ikke det skal påvirke samarbeidet vårt med Universitetet. Dessuten tror jeg det er fruktbart at senteret skal ligge i museumsmiljøet ute på Bygdøy, sier Otter Nilsen.

Gjemt, om ikke glemt, er senteret i alle fall nå, der det ligger anonymt til i Ullevålsveien 105. Men de fem hovedfagsstudentene som holder hus her ser ut til å trives der de sitter bak hver sin pult på loftet. Her skrives det om temaer tilknyttet Holocaust, religionsforfølgelse og diskriminering innen fagfeltene sosiologi, antropologi og statsvitenskap.

– Her har vi både et kreativt miljø, gode arbeidsforhold og masse hyggelige mennesker, sier Eirik Gulseth (27).

Han skriver på hovedfagsoppgaven sin i sosialantropologi som handler om livssituasjon til kristne homofile.

– De homofile er også en gruppe som var forfulgt og forsøkt utryddet av nazistene, som senere også har måttet lide mye. De kristne homofile opplever fortsatt i dag at de er en utsatt minoritet. Ofte føler de at verken kirken eller det homofile miljøet forstår dem, sier Gulseth.

Også han gleder seg til at senteret kommer skikkelig på bena i 2004, og tror at det skal bli et sted der menneskerettigheter kan komme i fokus. For som styret selv sier: «Vi vil forandre Villa Grande fra et ondskapens hotell til et tilholdssted for personer og organisasjoner med mål om positiv utvikling av samfunnet i dag.»

Holocaust-senteret

– Sommeren 2004 flytter senteret inn i Villa Grande, og samme høst skal publikum kunne komme på besøk.

– Senterets faglige profil bygger på hovedsøylene « Holocaust-problematikken i Norge» og «minioritets-problematikk».

– Senteret har kommet i stand etter initiativ fra de mosaiske trossamfunnene.

– Senteret er en selvstendig stiftelse, men Universitetet i Oslo skal ha et nært, faglig samarbeid med senteret.

– Grunnkapitalen som driver senteret er en del av erstatningsbeløpet fra staten for inndragning av jødisk eiendom under den andre verdenskrig.

– 22 mennesker får sitt daglige virke i huset.

– Kostnadene av driften til senteret er estimert til 8-10 millioner kroner årlig, og skal dekkes av staten.