På grunt vann

Froskemennene har inntatt svømmebassenget på Domus Athletica. De vanlige mosjonspensjonistene og treningsglade studentene er erstattet av svømmeføtter, lufttanker og tørrdrakter. I løpet av de neste to timene skal nemlig en gjeng unge dykkere forvandles fra sydendykkere til fullverdige vi-mestrer-norske-forhold-dykkere.

– Åh, dette krever tilpasning, utbryter en nybegynner fra bassenget.

Tørrdrakten ligger som en stor dyne rundt henne. Hun kaver med hendene i vannet som en sjøfugl som vil ha oppdrift.

– Tørrdrakten forandrer mye på følelsen under vann, forklarer Lars Olav Strekerud pedagogisk idet jeg observerer den lille sjøfuglen.

Han er styremedlem i OSI Dykking og initiativtaker til samlingen.

– Du må selv kontrollere oppdriften i tørrdrakt, for du flyter lettere. Dette må trenes på.

Statisk dykkerbunad

I bassenget hutrer dykkerne i det kalde vannet. Tørrdrakten begrenser fri utfoldelse og gjør bevegelsene relativt statiske. Dykkerne nøyer seg med å duppe lett på overflaten, før de går ned og tester om lufttilførselen fungerer.

Camilla Sensbekk er styremedlem i OSI Dykking og står i svømmehallen iført dykkernes bunad: en dryppende våt tørrdrakt.

– Er sydendykkerne en fare for seg selv?

– Nei, det var ikke noe pent sagt. Det er som å gå i fjellet. Alle kan gå, det er bare så mye kaldere det er bare så mye kaldere å dykke i Norge. Vi må la dem trene på å oppholde seg i kaldere vann, sier hun.

– På disse timene skal vi gi dykkere som ikke har dykket i Norge før, muligheten til å prøve tørrdrakt. Det er annerledes å dykke her enn i Egypt, Tyrkia eller Rødehavet. Her foregår all dykking med drakt, tilføyer Lars Olav.

Negler og hår

Martin Lorentzen, tidligere shorts-og sydendykker, er her for å forberede seg på dykking i norske fjorder og vann. Han har som alle de andre deltakerne på kurset dykkersertifikatet. Med seg på kurset har han faren som transportør av dykkerutstyret. Det veier over 50 kilo.

– Hvorfor dykker du?

– For naturopplevelsen, vel.

Hva angår naturopplevelsen i bassenget, er ikke Lars Olav særlig entusiastisk.

– I bassenget ser vi alt som ligger på bunnen, negler og hår. Det er ikke appetittvekkende.

Han rynker på nesen, og ansiktsuttrykket hans forteller meg at han ser fram til å dykke ned i tang og tare snart.

– Hva slags morsomme ting finner man i Oslofjorden?

– Fisk, vegetasjon, hummer, sjøsnegler – masse rart! I fjorden finnes det fisker du kan klø på ryggen mens de titter på deg, mens andre bare piler av gårde. Noen fisker kan du mate med blåskjell.

Men hva med skipsvrak? Jeg spør ham om de pleier å stige ned til dem.

– Det hender, svarer han.

– Vi kan finne gamle fiskebåter, lektere og trebåter. Utenfor Drøbak ligger rester fra lasten til Donau, som ble senket av Max Manus. Der kan du se lastebiler fra krigstiden og nazistenes skosåler, og annet morsomt fra krigens dager.

Drømmer om sjøhester

Sydendykkerne ser ut til å ha fått dreisen på tørrdraktene. Sjøfugltendensene er erstattet av profesjonelle froskemannsbevegelser under vann. Tusenvis av luftbobler finner veien mot overflaten og forsikrer oss om at det fortsatt finnes liv der nede.

En froskedame virker tydelig fornøyd med opplæringen. Andrea Hjorteset, jusstudent og første gang i tørrdrakt, hadde sitt første dykk i november 2006. Det var gøy fra første stund.

– Har du en dykkerdrøm inne i deg?

– Jeg har ennå ikke hatt noen haidykk. Det hadde vært fint å oppleve.

Andrea drømmer også om å se sjøhester.

– De er sjeldne. Dessuten er de små. To og en halv centimeter og nesten gjennomsiktige. Attpåtil gjemmer de seg i sjøgresset.

Jeg spør dykkerne om det ikke egentlig er litt skummelt å dykke.

– Det er en deilig følelse å synke ned i vann. Du flyter ikke over det skumle der nede, du er en del av det. Du er nesten litt vektløs, sier Ellen Brekken med stor innlevelse. Hun er jazzstudent ved Musikkhøgskolen. Andrea ser oppgitt bort på henne.

– Nå får du det ikke til å høres mindre skummelt ut, akkurat!