Seiret på kvinnefronten

– Jeg valgte psykologi fordi det da var noe helt nytt og spennende.

Sier Berit Ås, som rakk å bli professor i psykologi, forsker, Sosialistisk Venstrepartis første leder og initiativtaker for Kvinneuniversitetet før hun pensjonerte seg i 1993.

– Da jeg begynte på studiet ble jeg gravid like etterpå. Jeg kunne ikke gjennomføre studiene uten barnehage og ble da forkvinne for å få startet den første studentbarnehagen. Det fikk vi til. Så ble jeg gravid en gang til, og da fikk jeg som første mor tildelt et ammerom. Under en tolv timers eksamen hadde jeg svigermor i naborommet med barnet mitt, og jeg var der tre ganger for å amme, forteller Ås.

– Hvordan stod det til med likestillingen på universitetet da?

– Det var veldig vanskelig. Men vi fikk trening av Norsk Kvinnesaksforening i hvordan vi skulle ta ordet og te oss i debatter. Kvinnelige studenter trengte det da. Det var en generell kvinnesaksbølge i Norge på femtitallet. Den sluttet brått da et fly med 50 kvinnesakskvinner ramlet ned på vei til et møte i Moskva.

– Hva opptok de kvinnelige studentene mest i 1947?

– Et stort tema blant jentene var om en turde å ta opp studielån. Hvis de fant seg en mann som skulle ta sin eksamen og få en stilling før dem, var det vanlig å avbryte studiene og bli i hjemmet. Da ville jo et lån bli en fremtidig byrde, sier Ås.

For mange av hennes samtidige var det nesten naturstridig at Ås skulle bli gift. Hun tok jo ordet i forsamlinger, talte menn midt imot og var dermed ikke «pen pike».

– Jeg ble nesten kastet ut av Psykologstudentenes forening fordi jeg ville at par skulle gifte seg på kontrakt. Alt dette med husarbeid, matlaging og stelling av barn var regulert i kontrakten. Det syntes mange var umoralsk. De ville gifte seg av «pure love», sier Ås og legger til:

– Men kjærligheten kjølner. Da må en ha rammer og avtaler Av alle mine venninner fra studietiden er det bare jeg og en til som fortsatt er gift med våre opprinnelige menn. De andre har hatt opptil flere skilsmisser.