Seildukssvaner

På Balletthøgskolen danser ungjenter 12 timer dagen i jakten på perfeksjon.

Utenfor Balletthøgskolens vinduer daler snøen ned som i en av de kulene man kan riste på med snømenn eller julenisser inni. Embla Skogedal Bergerud bytter fra den vide Bambi-genseren hun har varmet opp i. Hun får på seg et strutteskjørt og lyserosa ballettsko. Når hun reiser seg opp på tærne ser posisjonen helt naturstridig ut. Vristen er rettet helt ut, slik at føttene blir en jevn forlengelse av de allerede lange leggene. På en eller annen måte får Embla det til å se enkelt ut.

– Poenget er at publikum ikke skal se at det er anstrengende. Folk tror ikke ballett er slitsomt. Det er egentlig ganske urettferdig, for ballett er kanskje noe av det vanskeligste du kan få kroppen til å drive med, sier Embla etter å ha kommet «ned på bakken» igjen.

Klassiske pianotoner akkompagnerer Embla og tre andre 17-årige jenter mens de bytter på å øve på sin variasjon. De er de mest talentfulle ballettdanserne på sin alder i Norge.

Bare seks dansere kommer gjennom nåløyet til ballettutdanningen ved Kunsthøgskolen i Oslos (KHiO), tidligere Statens Balletthøgskole, hvert år. Det er gjerne her Operaen rekrutterer sine neste prima ballerinaer. De som har sett Natalie Portmans rollefigur bikke under for konkurranse- og forventningspress i kinoaktuelle Black Swan, har nok lett for å tenke at kan bli for mye for de unge 17-åringene. Spørsmålet er om jentene har de samme kvalene som Portmans overambisiøse ballerina Nina.

Musikken i KHiOs speilsal, fra 1856-balletten Le Corsaire, gir assosiasjoner til hoffball og riddere. En bitteliten, meksikansk lærerinne smiler konstant mens hun retter opp i jentenes trinn. Hoppene skal være høyere, hakene mer løftet. De slanke lemmene beveger seg grasiøst i den store salen.

Blod? Smerte? Oppkast? Nei, her er det bare endeløs eleganse og letthet.

På søndag kan Portman vinne Oscar for den intense rollen som Nina – Best Actress er bare en av fem nominasjoner Black Swan har fått. I filmen har Nina fått hovedrollen i New York City Ballets oppsetning av Svanesjøen.

Kroppen må være perfekt. Hun pusher grensene. Nina sliter med bulimi så vel som angstanfall og tvangstanker.

Et målebånd blir påpasselig snurret rundt Ninas midje. Ribbeina synes godt gjennom det tynne stoffet i trikoten. «Du har gått ned i vekt,» bemerker damen med målebåndet. Nina smiler tilfreds.

På KHiO sitter jentene i ring på gulvet under en pause i øvingen. Det ser faktisk ut som de slapper av, der de sitter i spagaten med overkroppene lent framover.

– Er det sånn som i filmen, at dere bare spiser grapefrukt?

– Nei, vi trener jo hele dagen, så vi må spise ordentlig for å klare det. Egentlig burde vi jo spist som fotballspillere, men idealet har gjort at det ikke er sånn, sier Klara Mårtensson.

Alle de fire 17-åringene er enige om at de blir ekstremt kroppsbevisste av balletten.

– Det er klart vi er mer opptatt av kroppen vår enn andre. Vi ser oss jo i speilet konstant, hver eneste dag, sier Klara.

– Som om det var bikinisesong hele året?

– Ja, bare at man i tillegg har på stramme, hvite strømpebukser, sier Klara.

De fire andreklassejentene skal snart ha oppvisning med førsteårsdanserne, som er 16 år gamle. På Balletthøgskolen kommer studentene vanligvis rett fra ungdomsskolen. De må det, skal de rekke å gjøre karriere mens kroppen ennå er på topp. Kropp er ferskvare, og for en ballettdanser er karrieren gjerne på vei nedover i begynnelsen av 20-årene.

– Jeg har vel ikke hatt så mye barndom eller fritid. Men jeg tok et valg om å legge alt i balletten. Dansen gir så utrolig mye glede. Jeg ville valgt det samme igjen, sier Anette Antal.

De fire jentene har ofret vanvittig mye for dansen. Hver sommerferie siden de var 12 har blitt tilbrakt på skoler verden om. De trener seks dager i uka. En dag starter klokka åtte, med undervisning fram til rundt fem på ettermiddagen. Etter det blir de som regel igjen og trener videre til åttetida før de drar hjem.

– All øvingen er slitsom, men når jeg står på scenen er det verdt alt sammen, sier Anette før hun går ut på parketten.

Under oppvisningen er jentene sikre på hver eneste bevegelse. De hører virkelig hjemme på gulvet. Embla ser ut som en ekte prima ballerina i tyllskjørtet. Tre førsteklassinger på 16 år beveger seg som marionetter på syltynne ben, og de følger ekstra godt med når de eldre danserne viser fram hva de har lært. Når hver av dem er ferdige, smiler de og klapper hverandre på skuldra.

Etter oppvisningen er jentene energiske. De snakker om Black Swan. Alle har enten sett eller har planer om å se den. Anette Antal og Ingrid Eythorsdottir mener filmen er realistisk, men satt på spissen.

– Den viser alle de negative sidene, men ingen av de positive. Hvis man danser ballett og er litt usikker på om man har valgt riktig, burde man ikke se filmen, sier Ingrid.

Selv er hun ikke i tvil. Blikket hennes viker ikke når hun sier at hun alltid har visst at det er ballettdanser hun skal bli.

– Alle som går her er nok sikre på at det er dette de vil. Man må ha jobbet veldig målrettet for å ha sluppet inn, sier Ingrid uten å nøle.

Med tolv timers trening seks dager i uka sier det seg selv at disse jentene har enorme mengder selvdisiplin.

– Vi som har måttet være så disiplinerte fra vi var små, er gjerne flinke i andre ting også. Ingen her har fått dårlige karakterer, for eksempel. Som ballettdanser lærer du at når du må, så må du, sier Anette.

Pianisten som har sittet i hjørnet og spilt gjennom hele timen bekrefter Anettes teori. Han går i tredje klasse på Ballettlinja, forteller de. I tillegg har han absolutt gehør, og kan spille en sang etter å ha hørt gjennom den én gang. Helt mot slutten av timen begynner han å spille en melodi alle kjenner igjen: «Comptine d’un autre été», kjenningsmelodien fra filmen Den fabelaktige Amelie fra Montmartre.

«Åååh!» utbryter Anette ekstatisk. De fire jentene spretter spontant opp fra gulvet, rett opp på tærne. Når de begynner å danse er det vanskelig å ikke tro dem: Ballett er virkelig gøy.