Bråk på bruket

Hva er det som skjer ved Universitetet i Oslo (UiO)? Er ting i ferd med å rakne? De tre-fire siste årene har det kommet opp en rekke saker hvor det har vært rapportert om uforsvarlige og tildels nokså graverende forhold, enten det dreier seg om trivsels- eller sikkerhetsmessige faktorer ved UiO.

En omfattende undersøkelse av arbeidsmiljøet ved Norges største fakultet, Det humanistiske fakultet (HF) ved Universitetet i Oslo (UiO), kunne i november 2007 fortelle at 12 prosent av de vitenskapelig ansatte følte seg mobbet. Nokså nøyaktig ett år etter kunne Uniforum fortelle at Det odontologiske fakultet var blitt meldt til Arbeidstilsynet for et alvorlig tilfelle av mobbing og trakassering. Året etter brakte Dagbladet nyheten om at en stipendiat ved samme fakultet meldte fra om sexpress.

Sent i 2009 felte selskapet Safetec Nordic en alvorlig dom over arbeidsforholdene ved Biologisk institutt. Granskningen ble iverksatt i etterkant av at Frode Olsgard, mangeårig ansatt ved instituttet, var blitt diagnostisert med uhelbredelig lungekreft. Han hadde jobbet med stoffet formaldehyd i mange år ved instituttet. Rapporten konkluderte med at ledelsen hadde gjort lite for å bedre sikkerheten rundt bruken av stoffet, selv om det ble klassifisert som kreftfremkallende tilbake i 1991.

Alle disse sakene tegner et blekt bilde av UiO som arbeidsplass. Man kunne vært fristet til å tro at tilstanden ved UiO de senere årene har nådd et lavmål. Men mye taler for at avsløringene er et resultat av økt bevissthet rundt problemstillingen. Arbeidstilsynet følger opp gjennomføringen av tiltak knyttet til Helse- miljø og sikkerhet (HMS) ved arbeidsplasser på stadig tettere vis. Mobbing og trakassering ved arbeidsplassen har de siste årene vært gjenstand for bred offentlig debatt såvel som holdningskampanjer ment for å gjøre det lettere å si ifra. Ting har endret seg.

– Ting har strammet seg inn ved UiO i forhold til hvordan det var tidligere. Ressursene, i form av økonomi og arbeidskraft er blitt strammet inn, men arbeidsoppgavene blir ikke borte. Vi er forbi den tiden hvor dette var en rolig, skjermet og trygg arbeidsplass. Og erkjennelsen av det gjør at man trenger noen felles kjøreregler. Lik det eller ikke, men det er sånn arbeidslivet og universitetet ser ut på 2000-tallet, sier verneombud ved Kjemisk institutt, Hege Lynne

Universitetet er ikke som andre arbeidsplasser. Vi snakker om er en middels stor kommune befolket av mennesker som gjerne lever og ånder for sitt kunnskapsfelt og som godt kan finne på å forsake en god del for å grave seg lenger inn i det. Mange ansatte tilbringer livene sine her. Forskning foregår i utstrakt grad utenfor normal arbeidstid. De som meldte fra om mobbing i HF-undersøkelsen oppga i snitt at de brukte 55,5 timer i uken på jobben sin.

– Det er en unik kultur her, og helt spesielle arbeidsoppgaver. Mange professorer jobber vettet av seg for å fortsatt henge med i teten innenfor sitt felt. Det er mange som tilbringer veldig mye tid på jobben, og jeg mener at risikovurderingene rundt hva dette innebærer ikke kan overlates til den enkelte. Dette er opp til ledelsen å ta tak i, sier hovedverneombud ved UiO, Mette Børing.

Nå gjennomføres det kursing av ledelsen ved fakultetene. Man ønsker å jobbe proaktivt med arbeidsmiljøet – det vil si, løse konfliktene før de blir betente. Det finnes de som hører varselbjeller. Er vi vitne til en usunn sanering av et miljø som er tuftet på en lidenskap for jobben som er utenom det vanlige? Kan det hende at et godt universitet på sett og vis er en gedigen, institusjonalisert krangel?

En av dem som tilskriver seg dette synet, og som ser med bekymring på hva som skjer ved universitetet er professor i biologi, Kristian Gundersen.

– Det skaper arbeidsmiljøproblemer når for mange begynner å sjefe. Det er for mye ledelse ved UiO. Universitetet er i ferd med å endre sitt selvbilde fra å tilby en arena der studenter og lærere kan utfolde seg, til å bli en bedrift som styrer de ansatte og studentene, sier han.

– Vi har sett eksempler der ytringsfriheten helt opplagt har blitt innskrenket. Den gangen jeg var medlem av universitetstyret opplevde jeg for eksempel å bli oppringt av en psykiater som hadde fått sin forelesningstittel forandret. Forelesningen handlet om psykiatri og asylsøkere, og sjefen hans mente den var for kritisk til myndighetene og at det derfor var uklokt å la den stå som den sto.

Men hva slags oppførsel er det man da må finne seg i? Elisabeth Augdahl, som er verneombud ved Det medisinske fakultet, mener at den akademiske frihetskulturen får romme for store overtramp.

– Studenter og andre ansatte er ofte dårlig orientert om sine rettigheter. De har rett til å reagere dersom professorer eller veiledere for eksempel ringer dem privat, dette er en invasjon av den enkeltes privatliv. Jeg kjenner til eksempler på at ansatte har blitt ringt opp i deres fritid og blitt skjelt ut eller kommandert på jobb. Videre har vi eksempler på stipendiater som er blitt forsøkt nektet ferie. Det er ikke lett å forsvare seg mot en som er nøkkelen til din videre karriere og som også har stor faglig autoritet, sier hun.

Hva mener Gundersen? Er man nødt til å tåle all slags kjøtthuer, så lenge de er dyktige nok?

– Jeg vil heller ansette en topp kvalifisert, men vanskelig professor enn en som er middelmådig , men veldig hyggelig. I akademia må vi ha stor takhøyde for personer som ikke er som andre, sier han.

– En manns mobbing er en annens manns meninger. Ytringsfriheten har alltid hatt negative konsekvenser. Den gjør vondt og er ubehagelig. Men hva er alternativet? Hvem skal avgjøre hva som er over streken? I Nedkvitnesaken så vi at ledelsen, som var de som ble kritisert, selv avgjorde spørsmålet. Det blir problematisk.

Dette mener hovedverneombud Børing er å strekke frihetsbegrepet for langt.

– Den akademiske ytringsfriheten trekkes inn litt for ofte. Enhver ansatt må forholde seg til arbeidsmiljøloven, også på et universitet. Og det blir feil å se på vitenskapelig ansatte som en ensartet gruppe. Ytringsfriheten i en del av de miljøene der man har sett store utfordringer er ofte ganske innskrenket.

– Men innenfor en såpass spesialisert gruppe mennesker må man kanskje godta at grenseoppgangen mellom faglige og personlige uenigheter blir noe uklar?

– Det er klart, men det finnes likevel grenser for hva man bør få seg til å si til hverandre. «Såpass får man tåle», sier man, som om det å heve stemmen og krangle er en forutsetning for å være en god forsker, sier hun.

– Det er som en vitenskapsassistent sa til meg, «Jeg orker simpelthen ikke å legge hodet mitt på blokken». Og det er trist at folk vegrer seg for å snakke, for det er mange som kunne blitt hørt, sier hun og tilføyer at det er påfallende at de som dominerer slike små desibeldemokratier ofte er aldrende herrer.

Aldrende herrer, ja. Er det to klisjeer man støter på når man snakker om drakampen, så er den brautende, mannlige forskeren som gjerne står i konflikt med en kvinneklikk (fortrinnsvis fra vestkanten) som jobber i administrative stillinger. Det var blant annet disse kvinnene Arnved Nedkvitne mente at han lå i konflikt med. Forskningsjournalist Jon Hustad, som var sterkt kritisk til ledelsen da han dekket Nedkvitnesaken for Dag og Tid, mener at tendensen ved UiO kan oppsummeres i tre punkter: Feminisering, byråkratisering og kommersialisering.

– Det er ingen revolusjonerende innsikt jeg kommer med der, men vi har altså gått fra et professorstyrt universitet til et byråkratstyrt universitet. Nesten halvparten av de ansatte er i byråkratiet, og de er representert i de organene som utøver makt. Det ligger i byråkratiets natur å slå ned på avvik, på det som blir oppfattet som uro og det som ikke er strømlinjeformet. Når det gjelder feminiseringen er det svært positivt at begge kjønn har en lik tilgang, men samtidig må det være en grunn til at det har vært en bevisst rekruttering av kvinner. Og det er vel ikke spesielt kontroversielt å si at menn er, i gjennomsnitt, mer konfliktsøkende enn kvinner, sier han.

– Feminisering, kommersialisering og byråkratisering er alle farlige ord. Men det er ikke nødvendigvis noen dårlig beskrivelse, sier Gundersen.

Men hvordan arter et slikt proaktivt arbeid med arbeidsmiljøet seg? Børing trekker frem Kjemisk institutt som et eksempel til etterfølgelse.

– Vi har seminarer for de ansatte og allmøter som opplever godt oppmøte – jeg vil anslå rundt 70 prosent. Du tar de heftigste diskusjonene i små grupper, og dermed vil man kunne ta opp alle typer problemstillinger lettere, og man unngår stigmatisering av enkeltpersoner, sier verneombud Hege Lynne.

Hun ønsker seg en praksis som er lik ved alle fakulteter og institutter.

– Det bør ikke være noen forskjell på for eksempel MatNat og Juss i hvordan man håndterer disse utfordringene. Særlig ikke når vi vet at studenter flyter mellom fakultetene i større grad enn før, og at også vitenskapelig ansatte oppfordres til tverrfaglig og tverrfakultært arbeid. Konsekvensen av uklare linjer her, er at vernelinjen ikke blir engasjert i arbeidet. Du kan godt ha «fokus» på problemet, men du vil få vanskeligheter med å få implementert de viktige tiltakene uten å gi de som har kontakt med bakkenivået en plass ved bordet, sier Lynne.

Rektor Ole Peter Ottersen mener derimot at systemet i dag er godt nok – såfremt man tar det aktivt i bruk.

– Vernelinjen fungerer bra i dag, og vi har en organisering som gjør at vi bør kunne håndtere vanskelige situasjoner, om vi bruker den godt, sier han.

– Vi har et mye større trøkk på HMS-arbeidet nå enn tidligere. Vi er i gang med en gjennomgang av laboratoriene ved UiO, og HMS har en fast plass på møteagendaene. HMS er en helt sentral ting i de nye ledelseskursene vi har satt av, og som går på ledelsesutvikling i grupper. Vi har flere tiltak nå som går på det forebyggende arbeidet, hvor vi må bli flinkere.

– Er det en vanskelig grenseoppgang mellom akademisk frihet og eventuelle arbeidsmiljøproblemer ved UiO?

– Den risikoen er overvurdert. Vi har et ansvar for våre ansatte, og de ansatte har ansvar for hverandre. Men det skal utrolig mye til før en debatt eller meningsytring bikker over til å bli et arbeidsmiljøproblem. Vi har plikt til å hegne om akademisk frihet, og det er fullt mulig å ha det høyt under taket uten at man trenger å bryte arbeidsmiljøloven, sier rektoren.

Men professor Gundersen tror dette er vanskeligere enn man tror.

– Det for eksempel Nedkvitne har opplevd, er at hans og andres fagområder har blitt nedprioritert. Det finnes ikke lenger fora hvor man diskuterer slike problemer. Avgjørelsen tas på ledelsnivå uten en bredere drøfting. Man har erstattet reell makt på grunnnivået med «preik» om en ledelse som angivelig skal lytte til fagmiljøene.

– Er UiO i ferd med å bli et kjedeligere sted?

– Ja, det tror jeg det er en fare for. Absolutt. Kjedeligere og mindre kreativt.