En teologs bekjennelse

Knokler dunker mot dør. Jeg holder meg fast i takbjelken, henger meg etter et tau. Slenger meg selv tvers gjennom rommet mot kjelleren, faller ned trappen, treffer kjellergulvet med et dunk og kjenner huden revne over kneet. Lykten i taket vaier frem og tilbake. Dunk. Noe lander på gulvet. Det er en katt. Hodet henger i slintrer på siden av kroppen, beina er bundet sammen under magen. Jeg reiser meg opp og langer ut et spark mot en stengt dør. Flisene skjærer i føttene. Stokkene i døren knekker. Øyeblikket senere kjente jeg kniven i ryggen.

Ingen av naboene hørte noe. Jeg ble begravd ved det sørvendte hjørnet på misjonsstasjonen, like ved der vannet drypper ned på bakken og det dannes en pøl av skittent vann som renner nedover veggen og samler seg i en liten fordypning.

Det er kaldt der. Mye kjøligere enn jeg trodde det skulle være. Jeg har ingen utsikt til verden. Rotter har gravd hull i brystet mitt og jeg har ikke øyenlokk, bare tynne våte skall som flasser av og klør i øynene. Jeg ser ikke lenger, jeg har heller ingen tiltro til at beina mine vil kunne bære meg eller at stemmen min høres. Stemmebåndet har løsnet og halsen er tynn og slintrete.

Hun som finner meg har gått husmorskolen i Sogndal og studert engelsk på universitetet i Oslo. Fire år jobbet hun med vanskeligstilt ungdom på et barnehjem i Sør-Varanger før hun ble gift med en østlending med sommerjobb som prest i Kautokeino. De flyttet til Oslo og kjøpte seg et hus på Økern der de bodde to år før mannen ble kallet til et virke som misjonærer blant masaiene i Afrika. Alt dette vet jeg fordi hun og han stadig pratet om det.

De gikk til jobb hver morgen klokken halv syv. Hun var en lett dame. Jeg kunne så vidt merke skrittene hennes. Hans steg merket jeg derimot som et massivt trykk mot ribbeina. Mannen hadde studert teologi i Oslo. En radikal prest som ikke fikk preke i eget land men ble stuet bort på Afrikas steppeland for om mulig å bli løvemat.

Masaiene, folket som jeg var en gang ble sendt for å preke til, merket jeg lite til. Jeg tror aldri de helt fant ut hvor det hadde blitt av meg. Jeg forsvant plutselig. Antagelig av meg selv. Borte vekk, spist av en tiger. Det var nok det de hadde fått høre. Eller kanskje av en løve. Hvem vet?

Mitt merkelige, og noe intense forhold til menneskene fra fedrelandet i nord, ble påtrengende etter hvert som de bestemte seg for å grave i hagen. Jeg forstod ikke helt hva som var hensikten. Det var ikke spesielt hyggelig og ikke spesielt lydløst. I tillegg fikk de besøk av svigerforeldre og det som verre var fra Norge. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan folk i den alderen orker å forflytte seg over slike avstander.

Det er nå de finner meg. Men det ikke lenger mulig for meg å sanse det som skjer. Jeg smuldrer bort mellom fingrene deres, samles opp i små poser og sendes til et laboratorium, analyseres, og får tilbake min gamle identitet. De blir overrasket og glade når de omsider skjønner hvem jeg er. Ingen gråter ved bordet der jeg ligger strødd og jeg forstår at det hele er lenge siden. Jeg hørte fortiden til. Menneskene jubler og ringer historisk museum. Alt er så absurd. Jeg kruser mine siste støvkorn til et smil. Vi vet alle at livet er en klisjé.